Test

Klassikeren: Muse - Origin of Symmetry

Hver tirsdag klokken 14.00 tar vi i Kulturo.no for oss en film eller en plate som våre lesere har stemt frem som sin favoritt. Her vil vi prøve å gi en dypere bakgrunn for hvorfor filmen eller platen er som den er, for slik å introdusere en gammel klassiker på ny. Ukens utgivelse er "Muse - Origin of Symmetry".

Den første spiren ble riktignok sådd allerede med den sterke debuten "Showbiz", og stjernestatusen ble først virkelig bekreftet da "Black Holes and Revelations" rullet over musikkverden, men mer enn noe annet var det "Origin of Symmetry" som var raketten i Muse sin karriere. Det var først her det ble klart for kritikere og hvermann at Muse kom til å nå sin stjerne og det var bare et tidsspørsmål før de var et av verdens største rockeband.

Matthew Bellamy (til venstre) er hva de fleste forbinder med Muse.
Matthew Bellamy (til venstre) er hva de fleste forbinder med Muse.

Energisk trio

I det massive lydbildet trioen slynger fra seg er det vanskelig å spore nettopp det faktum at noe så supermassivt kan komme fra tre personer. Nettopp energien, den feite gitarlyden og de raske tangentløpene ispedd en drivende god trommis og helstøpt komposisjon, og til syvende og sist, den kanskje mest lysende stemmen på rockehimmelen i post-Mercury-æraen.

Ja for det antageligvis mest essensielle i romraketten "Origin of Symmetry" og utskytningsrampen Muse er Matthew Bellamy, mannen med stemmen, og de lekende fingrene som trakterer det instrument de gis med største selvfølgelighet. Såpass mye fokus tar kapteinen at resten av mannskapet for de fleste den dag i dag er ukjente bidragsytere – likefult viktige sådan.

Brit-bølge

Til enhver tid er det en gruppering britiske artister som omtales som brit-, Muse har i lengre tid surfet helt fremst på denne bølgen sammen med Radiohead og er nyere tids mest stabile representanter for hele brit-rocken. Likheten er til stede og der Radiohead hadde sitt "OK Computer" er det nettopp "Origin of Symmetry" som er Muses ekvivalent.

Fra de første spede, nyfødte, pianoklunkene i "New Born" aner man ikke hva som er på vei, men i etterkant sitter man igjen med opplevelsen av en superhit som på mange måter oppsummerer det Muse gjør på plata. Kontrasten fra det første synth-minuttet til den raspende og skrikende gitar/bass-kombinasjonen som driver så mye av musikken er stor. Det er harde stakatto-riff vakkert dandert med en intens og øm stemme.

Spor to, "Bliss", følger i stor grad i samme bane før den mer episke siden av bandet får sitt utspill i "Space Dementia". Fra overtyren, via det frenetiske samt fantastiske pianoriffet som danner ryggmargen, og helt inn i verkets hoveddel sitter lytteren både på kanten av stolen og sitt eget vannvidd. Og den som trodde det hele låt fantastisk i opptaksform venter seg en saftig opplevelse live hvor man virkelig får bekreftet bandets evne til å klemme ut det meste og rareste av lyder fra den beskjedne instrumentparken samtidig som det låter kontrollert og tett som bare det.

Til tross for kun tre bandmedlemmer er Muses lydbilde massivt.
Til tross for kun tre bandmedlemmer er Muses lydbilde massivt.

Kjemisk renset

... for dårlige sanger. Hvor mange album kan egentlig skilte med null musikalske nedturer? På rak hånd dukker bare "A Perfect Circle - Mer de Noms" opp i tillegg til "Origin of Symmetry". Klart, det er flere og selvfølgelig er det subjektivt, men noe slikt er sjelden vare selv i et historisk perspektiv. Påfølgende "Hyper Music" er riktignok ikke det sterkeste sporet på platen, men det er slettes ingen nedtur, langt fra. Fengende "Plug in Baby" er sammen med "New Born" og "Bliss" de mest spilte singlene fra platen og er lett gjenkjennbar mye grunnet et introriff som selveste "Kerrang!" ranket på 5 plass i sin "Top 50 Riffs" – det er vanskelig å si seg helt uenig.

Noe overraskende, men aldeles flott utført, finner man en cover av selveste "Feeling Good" som spor nummer ti. Og som selveste grand finale slår bandets megalomanske side lytteren rett i fleisen. At "Megalomania" aldri spilles live (omtrent) er lett å forstå når du faktisk aksepterer at det er et ekte kirkeorgel som besørger den overdådige undertrykte lyden. Snaue 52 minutter etter den lystige starten føles det nesten bare passende å bli sittende igjen lettere maktesløs og undrende. Hva traff meg? Og kan jeg slippe å besøke hodet til dets skaper?

Konklusjon

"Origin of Symmetry" sine musikalske ringvirkninger har ikke vært så voldsomme, noe som understreker genialiteten i det hele. For det første vises vi en skremmende galmannskap forent med formstøpt forståelse av musikalske uttrykk. For det andre er komposisjonen på grensen til så absurd at det vanskelig kan forsøkes. Og til sist er det nok rett og slett for vanskelig å hale i land for den gjengse rockestjerne.

Uansett hvordan du vrir og vender på det så er "Origin of Symmetry" en verdig klassiker, en mørk og forvridd en sådan.

Muse Origin of Symmetry   Les mer »

Kommentarer (14)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen