Anmeldelse

Islands – Arm's Way

Indierock er et merkelig fenomen. Navnet tilsier at stilen er rock, men med et mer uavhengig – og dermed mer originalt og særegent – preg over musikken. Likevel blir denne ukonkrete sjangeren belastet av noe av det mest generiske man kan finne, hvis man ser bort fra for eksempel danseband. De utallige bandenes streben etter å være så spesielle har veldig ofte ført dem til å til én og samme musikalske pol, gjerne dirigert av en vokalist som høres ut som alle de andre i samme bås, og med de tilnærmet lik identiske raske riffene inspirert av god, gammeldags gladrock. Eksempler på både konvensjonsslaver og de som faktisk lykkes i å lage musikk med særpreg og kvalitet kan bli gitt: I førstnevnte leir havner band som Bloc Party og Death Cab for Cutie, mens i sistnevnte, mindre leir finner vi blant andre Sparklehorse og Turin Brakes. Hvor havner Islands?

Hvor har jeg hørt vokalisten før?

Islands tar ikke steget til månen med
Islands tar ikke steget til månen med "Arm's Way".

Med én gang man hører "Arm's Way" minner vokalistens stemme om noen andres. Er det Chris Martin fra Coldplay eller kanskje Matthew Bellamy fra Muse? Noen ganger høres det også ut som Damon Albarn fra Blur og Gorillaz har kastet seg med i miksen, men om alle disse assosiasjonene er bra for Islands eller ikke, er vanskelig å si.

Nicholas Thorburns lett gjenkjennelige bruk av stemmebåndet fungerer som et slags sikkerhetsnett for å fange selv de mest usikre lytterne, for det låter jo tross alt godt – og nesten behagelig kjent. På den annen side mister musikken automatisk litt av sin slagkraft når vokalisten, som er et viktig element for helhetsinntrykket, så lett kan forveksles med andre. Det blir altså litt for standard enn hva Islands hadde vært tjent med. For det tredje ivaretar Thorburn litt av sin personlige sjarm når sant skal sies, noe som til syvende og sist teller positivt.

Når man har kommet over vokalistens noe strømlinjeformede og anonym-gjenkjennelige stemmebruk, kan man ikke unngå å høre at musikken lider av å være tilnærmet lik musikk vi har hørt før. Ta starten på J'aime Vous Voir Quitter, for eksempel. Dette har man da hørt før? Ingen spesifikke band dukker opp i mente, men denne følelsen er påtrengende flere steder på albumet. Da er det hyggelig at den samme låten utvikler seg til et karibisk festspill, noe som redder inntrykket en del. Førsteinntrykket av albumet, med sangen The Arm, gir også slike blandede følelser. Musikkens progresjon og oppbygging låter velkjent, og iblandet vokalistens egenskaper ligger det en eim av kjent forutsigbarhet over det hele. Islands har likevel noen kort i ermet som redder dem fra kjedsommelighetens drukningsdød.

Bratsj og fiolin

De har i det minste morsomme pressebilder.
De har i det minste morsomme pressebilder.

Allerede i åpningssporet markerer bandet seg med strykere, som enkelte av medlemmene spiller selv. Et par av låtene som utnytter dette potensialet best er To a Bond og I Feel Evil Creeping In. Den førstnevnte er en ballade som utvikler seg sammen med strykerbruken og tar litt av mot slutten, mens den andre er noe i samme duren, bare med en fin allsang og vokalist Thorburn i sitt største Chris Martin-øyeblikk. Det er også flere lyspunkter blant de noe mer standardiserte indietaktene, for eksempel Abominable Snow som utvikler en riktig så koselig melodi etter hvert. Vi har i tillegg den disco-ispirerte og Mika-liknende sangen Creeper, som låter mer anstendig enn alt hva den libanesiskfødte popsangeren har lagd.

"Arm's Way" er dermed ingen ny "Ether Song" (Turin Brakes, 2003) eller "Vivadixiesubmarinetransmissionplot" (Sparklehorse, 1995), uten at sammenlikningene er rettferdige i så måte. Fellestrekkene mellom disse albumene er ingen annen enn at musikken er rock og visstnok litt independent også, men der de to sistnevnte albumene slår til med originalitet, fengende musikk og super kvalitet, trasker Islands etter og er redde for å hoppe etter Wirkola, som så mange andre indieband.

Konklusjon

"Arm's Way" er et helt greit album med indierock uten store fallgroper eller høydepunkter. Er du stor fan av indierock, vil du like musikken. Er du ikke svoren tilhenger av denne type musikk, bør du heller styre unna. Låtene vi blir servert er verken spennende eller fengende nok, selv om det finnes en viss grad av variasjon mellom dem. Fordi albumet ikke drar i en spesielt negativ eller positiv retning, vil det være riktig å si at det er relativt middelmådig.

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen