IBMs første Power7-jern

IBMs Power-baserte servere har normalt havnet i miljøer der man har litt ekstra behov for høy feiltoleranse og kanskje har en applikasjon som yter spesielt bra på denne arkitekturen (eks. HPC-miljøer).

Praktisk sett er det nok kanskje databaser som har hatt den lengste fartstiden på Power, noe som ikke er ubegrunnet når man ser på det som vanligvis karakteriserer en database: tung last, jevn aksess samt store krav til ytelse/"throughput" og stabilitet.

De lengste tradisjonene tilhører nok Oracle DB og IBM DB2 på AIX, men etter at Enterprise Linux fra Novell og Red Hat ble frontet som et aktuelt alternativ i 2005 har vi også observert stadig flere MySQL- og PostgreSQL-servere på Power.

Da Power5 ble lansert med dobbelkjerne og 36 MB L3-cache i 2004/2005 (og Power5+ med firekjerne året etter) ble det et ganske stort ytelsesmessig hopp ned til stusselige enkelkjerne-x86-prosessorer med snaue 2 MB-cache. Et par år senere oppgraderte IBM til Power6/Power6+, men tok en litt annen vri og økte klokkefrekvensen til 5 GHz.

I løpet av Power6-regimet har det skjedd mye i x86-verdenen og selv om IBM har ledet an med langt mer sofistikert funksjonalitet på feiltoleranse, må vi innrømme at x86 det siste året har kommet farlig nær også på pris/ytelse.

Det skal sies at Power-arkitekturen har andre fordeler når man ser på helheten. Siden IBM bygger systemet fra bunn til topp, har man vanligvis langt større grunnlag for å ha jevn "throughput" gjennom hele systemet (eks: cpu, busser, minne, diverse I/O-adaptere). Til sammenlikning bygger Intel kun prosessoren (evt. brikkesettet) og så må en eller annen tredjeparts serverleverandør som HP, IBM eller Dell bygge resterende rundt.

Power har vanligvis hatt en omlag 2-2,5 års syklus mellom hver versjonsoppgradering: 2005: P5, 2007: P6, 2010: P7.... 2012: P8?

I de mellom- og toppklassene har Power fint klart å holde unna for x86, men på varer i økonomiklassen (les: servere billigere enn NOK 3-400 000) har Intel slått tilbake omtrent ett år senere med enda flere kjerner.

Tilfellet med Power7 kan denne gangen slå annerledes ut.

  • 6- eller 8-kjerne-arkitektur
  • fra 3,0 til 4,1 GHz
  • Eksekverer 4 tråder pr. kjerne
  • 256 KB L2-cache pr. kjerne
  • 4 MB L3-cache pr. kjerne (eDRAM)
  • Støtter DDR3-minne (ikke bakoverkompatibel med DDR2)
  • Laget med 45 nm-teknologi (SOI)
  • Omlag 250 W effektforbruk
  • Turbocore gjør at man kan midlertidig overklokke noen av kjernene for høyere enkeltrådsytelse (begrenset til noen servermodeller)

På samme måte som tidligere bruker man PowerVM for å virtualisere rett på jernet, med andre ord trenger man ingen softwarebasert hypervisor à la Hyper-V, KVM, VMware eller Xen slik man gjør på x86.

IBM har en løsning kjent som Capacity On Demand for Power der maskinene blir levert med maksimal CPU- og minnekonfigurasjon, men hvor bare en del av dette er aktivert. For å aktivere resterende kan man kjøpe en lisenskode der dette kan være både permanent eller midlertidig.

Det kan være en grei ting å få med seg at alle prosessorene i én fysisk maskin må ha samme klokkefrekvens og antall kjerner. Maskinene bruker prosessorkort der én av disse kortene kan inneholde inntil 16 kjerner.

Hver Power7-prosessor har to DDR3-minnekontrollere der hver av disse har fire kanaler. Hver enkelt kanal kan kjøre 6,4 Gbit/s og adressere inntil 32 GB minne. En Power7-prosessor med åtte kjerner takler dermed inntil 256 GB minne.

På samme måte som tidligere har IBM prioritert "throughput" (tallene er oppgitt ved 3,86 GHz klokkefrekvens):

  • L1-cache: 185 GB/s
  • L2-cache: 185 GB/s
  • L3-cache: 123 GB/s
  • RAM: 136-1091 GB/s (1-4 prosessorkort)

Forrige uke lanserte IBM fire forskjellige servermodeller:

  • Power 750 Express: 4U-server for mellomklassen med opptil 32 kjerner og 512 GB minne (3.0-3,55 GHz CPU-er)
  • Power 755: 4U HPC-node med 32 kjerner på 3,3 GHz og 256 GB minne. Kan koples sammen i 64 enheter a 32 kjerner med Infiniband (totalt 2048 kjerner).
  • Power 770: 4x 4U med 64 kjerner på 3,1 GHz og 1-2 TB minne (Active Memory Expansion)
  • Power 780: 4x 4U med 64 kjerner på 3,8 GHz og 1-2 TB minne (Active Memory Expansion)

Det er viktig å ikke se seg blind på de spesifikasjonene som er nevnt ovenfor. De forskjellige servermodellene har i tillegg funksjonalitet rettet direkte mot det bruksområdet som de er ment å dekke. Power 750 Express kommer eksempelvis med mindre funksjonalitet enn 770 og 755 er en HPC-node som kan koples sammen til 2048 kjerner. 780-maskinen er foreløpig flaggskipet for databaser og SAP der man tilbyr Turbocore (overklokking av kjerner) og noe høyere klokkefrekvens enn de andre modellene.

Det ser ut som om én 4U byggekloss topper ut på nær 2000 W effektforbruk, men da er maskinen fylt helt opp med CPU, minne, disk og I/O-adaptere.

Det kan være verdt å merke seg at maskinene kan leveres med integrert dual 10 gigabit Ethernet-kort (inkludert Power 750 Express). Maskinene kan leveres med interne harddisker, men med den I/O-kapasiteten disse serverne har vil man få bedre utnyttelse ved å kople de mot noen eksterne disksystemer (SAN).

I tradisjon tro leveres Power-maskinene med en serviceprosessor som overvåker de andre komponentene i maskinen og rapporterer på feil helt ned til laveste miljø. Serviceprosessoren kan også iverksette å skille ut eventuelle defekte komponenter (eks. en minnebrikke eller CPU) uten at hele serveren kræsjer.

For å få utnyttet virtualiseringsmulighetene i maskinen fullt ut bør man ha en Hardware Management Console (HMC: i praksis en Intel-server med en spesiell programvare). Det anbefales å sette denne på et eget VLAN selv om det ikke er noen teknisk begrensning å gjøre det annerledes.

Både på Power5 og Power6 finnes det en emulatorsoftware fra IBM som gjør at man kan kjøre x86-kompliert programvare direkte på Power. I skrivende stund er ikke PowerVM Lx86 tilgjengelig på Power7, men den forventes innen utgangen av mai/juni i år.

Disse maskinene havner definitivt ikke i prisguiden, men da vi fikk oversendt prisnivået på Power 750 Express-modellen må vi innrømme at vi ble positivt overrasket sammenlignet med det tidligere Power6-nivået på mellomklassen.

Dersom man kjører Linux så sparer man enda noen flere kroner siden den ikke ubetydelige AIX-lisenskostnaden trekkes fra i kassen.

Har man allerede Power6-servere kan man for øvrig kjøre Live Partition Mobility for "live" migrering til nye Power 7-servere. Det er spesielt aktuelt i de tilfellene man har en fullstappet Power6-server som man helst ikke vil ta ned tjenestene på.

Denne gangen tror vi IBM har gjort noe riktig for det norske SMB-markedet: inngangsporten på mellomklassen er tilgjengelig med mange kjerner og rikelig minne, mens man i stedet har tatt vekk noe toppklassefunksjonalitet.

Selv om det kommer både 8- og 12-kjerner fra Intel og AMD, vil det denne gangen høyst sannsynligvis ta lenger tid før x86 tar igjen Power (om det skjer i det hele tatt).

Det er flere norske bedrifter som kjøper toppklasse Power-maskiner til flere millioner kroner fordi de har last som faktisk er på denne størrelsen, men vi håper at IBM denne gangen i større grad kommer inn på grasrota med de nye Power7-modellene.

I løpet av kort tid kommer de første bladserverne med Power7 og da kan dette bli meget aktuelt for bedrifter som i dag har en Linux-basert serverpark på 3-10 servere (eks. ERP, CRM, web, mail og backup).

Ifølge den siste offisielle informasjonen publisert hos IBM er det Novells Suse Linux Enterprise 11 som rangeres høyest på listen over støttede Linux-distribusjoner på Power7. Man kan også kjøre andre distribusjoner, eks. fra Red Hat eller den eldre SLES10, men det er mulig at noe av funksjonaliteten i maskinvaren ikke er tilgjengelig (eks. Active Memory Sharing).

Kommentarer (4)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen