Refleksjon

Hvor ble det av uskylden?

Tidlig krøkes og alt det der.
Tidlig krøkes og alt det der.
Nikon Coolpix 990, kameraergonomiens svar på etchasketch
Nikon Coolpix 990, kameraergonomiens svar på etchasketch

Jeg kan huske dagen som om det var for syv år siden. Jeg var utplassert i lokalavisen som journalist i en alder av 14 år, i en praksisuke på ungdomsskolen. Før jeg hadde fått opplæring i publiseringssystemet (det bruker de vel faktisk enda), møtt alle eller overvart mitt første redaksjonsmøte hadde jeg satt klørne klart og tydelig fast i et Nikon Coolpix 990, et tre megapikslers kompaktkamera med et svært sær ergonomi (stående tips for lavtlysfotografering var å dytte det hardt mot magen og holde pusten mens man ba til Gud).

Men, og dette er et stort men, det var utrolig morsomt for en ung pjokk å leke med det. Masse zoom fascinerte, jeg kunne lese skiltene på bilene på parkeringsplassen, fire etasjer under meg. Jeg var i alle fall klar på en ting allerede da, da den andre utplasserte eleven svarte ”nei” til spørsmålet om hun kunne tenke seg å bli journalist, da svarte jeg ”tja” fort etterfulgt av ”men kanskje fotograf”. Så sterkt inntrykk gjorde et sært kompaktkamera på meg da.

Det er noe grunnleggende oppløftende og underholdende med fotografering. Det er en aktivitet som kombinerer leking med kunst, arbeid med hobby. Det er utfordrende og lærerikt, uansett hva du bruker, uansett hvor gammel du er.

Olympus E-400
Olympus E-400

Hopper vi frem til 2007 kjøpte jeg mitt første speilreflekskamera. Et Olympus E-400 med ruglete overflate, myk og deilig gummi rundt det lille, søte grepet, en respons som virket lynrask (jeg har i ettertid lekt med det meste av proffhus, og vet i dag bedre). Jeg lærte å fotografere med et hus som allerede i 2007 var substandard. Det var tregt, lite responsivt, hadde dårlig autofokus i lite lys.

Likevel virket jeg den høsten med medfølgende kitobjektiv som frilansfotograf for en mindre lokalavis i Hedmark, sammen med en kompis. Jeg fotograferte håndball med et kamerahus som allerede da var regnet som ubrukelig over ISO400! Resultatene ble deretter, dårlige. Jeg fotograferte en hel event med en 30 år gammel helmanuell blits, en Vivitar 285HV plassert på kameraet (blitsen var markant større enn kameraet, jeg kalte den kjærlig "kjernekraftverket").

Hva for tidlig krøking av fotografer kan føre til.
Hva for tidlig krøking av fotografer kan føre til.

Det var litt mer morsomt. Ikke så seriøst. Jeg har fotografert alt fra ishockey til fugler til gatemotiver til kirkekonserter med det gamle, trivelige huset. Det minner meg på mange måter om den gamle Suzuki-jeepen vi har på hytta. Langt fra perfekt, rusten som få, røff, tøff, ukomfortabel. Fornuften tilsier at det er en elendig bil. Men jeg elsker den likevel for den røffe enkle gleden den tilbyr, den gleden det gir å presse den opp til ekstreme hastigheter som 30-40 km/t.

Det blir litt sånn med E-400 også. Det er ikke et stykke teknologi, det er som en gammel, kosesyk katt. Jeg er ganske enkelt glad i det. Kanskje er det ikke et veldig bra kamera, greit nok. Men likevel er det noe spesielt med det. Jeg kommer aldri til å kvitte meg med dette kameraet, det vil alltid ha en hedersplass på hytta.

Her om året kjøpte jeg meg ett nytt hus, E-3. Det er en arbeidshest, og jeg har blitt veldig glad i det, jeg respekterer det på samme måte som jeg respekterer Yngve Hågensen. Men jeg elsker det ikke, som Pink Floyd. Fotografering blir litt mer seriøst når du bruker et brukbart kamerahus, det blir lettere, mer effektivt, du leverer i de fleste bilder bedre bilder.

Olympus E-3 - et ypperlig verktøy, som en slegge
Olympus E-3 - et ypperlig verktøy, som en slegge

Men litt av sjarmen er likevel borte. For noen måneder siden lånte jeg med meg ett av de gamle Coolpixene fra avisa, og det var rett og slett bare morsomt. Tregt, sært og upraktisk. Men likevel var det noe som smilte i meg, og jeg begynte å forstå hva det kunne gjøre. Optikken er for eksempel skikkelig skarp, skarpere enn det meste vi får i dagens kompaktkameraer. E-400 har også noe jeg savner i dag, nemlig farger. De råfilene E-400 produserte på lav ISO har jeg verken før eller senere sett noe som kan sammenlignes med.

Jeg pleier ofte å si at jeg er en gretten, gammel gubbe på tross av en relativt beskjeden alder av 21 år. Kanskje dagens unge også burde få prøve å lære seg å fotografere med utstyr som er litt under gjennomsnittet? Utstyr som krever at de arbeider med å lære seg å håndholde stabilt, forutse handlinger, jobbe seg rundt ulempene.

Det var ikke så enkelt å ta bilder før. Når du hadde brukt alt for mye tid i alt for dårlig lys på å få et bilde du var fornøyd med, så var du også fornøyd. Selv om det egentlig bare var et teit stearinlys. Det var likevel en seier å få et bilde du var skikkelig fornøyd med. Det var morsomt. Men så kjøper du deg et kamera som fungerer bedre i dårlige forhold, med en bedre bildebrikke, raskere og mer presis autofokus, bildestabilisator, lyssterk optikk..

Det er et mye bedre arbeidsverktøy. Men noe av gleden er borte. Jeg savner uskylden...

Uskyld 1, utstyr 0
Uskyld 1, utstyr 0

Kommentarer (145)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen