Anmeldelse
Harry Potter og Halvblodsprinsen får en verdig utgivelse på Blu-ray.

Halvblodsprins i høydefinisjon

Harry Potter og hans allierte har endelig bevist for resten av trollmannsverdenen at Voldemort er tilbake, men fiendene og farene har såvidt begynt å vise seg. Når Harry, Ron og Hermione vender tilbake til sitt sjette år på Hogwarts venter både komiske romanser og mørke planer dem. Nettet snører seg sammen og Voldemorts tilhengere kommer stadig nærmere det hittil godt beskyttede Hogwarts.

I denne anmeldelsen kommer jeg, som dere sikkert allerede har lagt merke til, å bruke de engelske navnene da jeg har lest bøkene på originalspråket og ser filmene uten tekst. Unntaket blir navnet på selve Blu-ray-utgivelsen.

Bøkene om Harry Potter av J. K. Rowling er hyllet av kritikere og lesere om hverandre, mens det har vært litt mer splid i begge leire rundt filmene. Chris Columbus (Home Alone-filmene) lagde først et par veldig barnevennlige filmer før Alfonso Cuarón (Children of Men) tok den tredje filmen i en mer leken og, ikke minst, voksen retning. Mike Newell (Four Weddings and a Funeral) lagde den svært gode fjerde filmen, før regissør David Yates tok over roret på franchiseskuta og har beholdt det siden. Yates har introdusert en mørkere verden, noe også Harry Potter og Halvblodsprinsen bærer preg av.

Mørkere og mørkere

Det er altså en kontinuitet mellom filmene i Harry Potter-serien, som skuespillere (de som har overlevd i virkeligheten, vel å merke) og til en viss grad omgivelsene (noen viktige elementer ser ut til å bytte plass etter som det passer seg mellom filmene, ser det ut til). På den annen side er det nettopp en mangel på kontinuitet, da de ulike regissørvalgene og forskjellige komponister av musikken, for å nevne noen åpenbare brudd, skaper ulike totalinntrykk av de separate filmene. Mange liker nok ikke David Yates' tilnærming til det magiske universet, men jeg er ikke en av dem.

En utvikling som har gått på tvers av regissørgrensene er likevel graden av hvor mørkt, dystert og dødelig fortellingen i filmene har blitt for hver gang. Yates bruker denne mørke estetikken uten at det blir parodisk eller at man kan si at han prøver for hardt. Film nummer tre om fangen fra Azkaban har mye humor og dristige filmatiske grep som forgjengerne var langt unna, samtidig som den hadde hint til den mørke tiden forut. David Yates er ikke like spenstig som Cuarón når det gjelder denne lekenheten, men han balanserer mellom spenning, komedie og tragedie på en god måte.

Englands beste

Forrige og første Harry Potter-film av Yates, om The Order of the Phoenix, introduserte regissørens stil når det kom til akter. Én del av filmen inneholdt mye komikk og jovial stemning, før filmen skiftet om tonen helt og ble ganske så mørk og faktisk trist. Vi ser det samme mønsteret i filmen om The Half-Blood Prince, men ikke på en like slående måte som forrige film (selv om det kanskje høres paradoksalt ut for dere som har sett filmene). De ulike situasjonene Harry, Ron og Hermione havner i er derfor ikke like artige og tragiske som forrige gang, men filmen er svært nær.

Romansen mellom Ron og Lavender Brown, samt alle de andre situasjonene omkring kjærlighetsdrikker og så videre er morsomt, men Lavender blir også litt for stereotypisk og for mye av det gode til at vi kjøper det som skjer helt. Hadde de tonet ned overdrevne aspekter som dette litt, hadde filmen tjent en del på det. Skuespillet er som alltid fortreffelig i disse filmene. Barna som etter hvert har blitt ungdommer har vokst med rollene, og de som har vært voksne hele tiden består i det store og hele av Englands beste. Det er ingenting å klage på der i gården, med andre ord.

Musikken må også bli nevnt. Den er ikke annet enn fantastisk og bygger opp under følelser på en svært god måte. Det beste eksempelet her er på starten av filmen når tittelen dukker opp: selv om det velkjente John Williams-komponerte Harry Potter-temaet kan høres såvidt i forkant, blir hovedtittelen dominert av en ganske annen, og langt mer emosjonelt slagkraftig musikk som setter an den dystre tonen som tidvis dukker opp i filmen.

Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

Harry Potter og Halvblodsprinsen er en god film, men uten de store følelsesmessige slagene de to forrige filmene leverte. Filmen er likevel svært nære ved å oppnå dette og nok en gang kan man bare stadfeste at filmene om Harry Potter er alle svært vellagde og inneholder de beste skuespillerne i England. For de som har lest bøkene inneholder filmen mange trivelige referanser, men også spor som de uinnvidde kanskje ikke får med seg. På denne måten virker filmen over flere lag, og det er en positiv ting.

Kommentarer (17)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen