Guide
(Bilde: Shutterstock / montasje)

Dette skjer når du taster inn Tek.no i nettleseren

Vi fulgte datastrømmen fra PC-en via nettverkskabler, rutere og fiberoptikk frem til datasenteret og tilbake igjen.

Selv om weben er en forholdsvis ny teknologi, tar vi det i dag nesten for gitt at vi er på nett uansett hvor vi er i verden. Vi forventer å kunne finne svar på det meste med noen få tastetrykk, og det å få tilgang til all verdens filmer og musikk uten å måtte forlate godstolen er noe vi tar som en selvfølge.

Men hva skjer når du taster inn en nettadresse i nettleseren din? Hva foregår på veien fra du trykker enter-tasten til en nettside dukker opp på PC-skjermen – levert av en server som kanskje står på andre siden av jordkloden?

Vi har ikke som mål å forklare hvordan hele Internett fungerer, men i denne artikkelen skal vi prøve å gi et – noe forenklet – overblikk over hva som skjer underveis.

Dette skjer egentlig på to ulike nivåer, og vi skal forsøke å forklare begge delene. I første del ser vi hvordan ting foregår på et overordnet nivå, når nettleseren ber om en nettside fra en web-server. I neste del går vi i litt dypere i materien, og ser på hvordan all informasjonen deles opp i små datapakker og hvordan disse klarer å finne veien helt frem til målet og tilbake igjen. 

 La oss starte på toppen: 

Foto: Shutterstock

1. Du taster inn Tek.no i nettleseren

Det vi på dagligspråket omtaler som en nettadresse kalles også for en URL – Uniform Resource Locator. Når du taster inn URL-en til et nettsted, for eksempel tek.no, må URL-en oversettes til en IP-adresse – som er de adressene som identifiserer datamaskiner, mobiltelefoner, servere og andre enheter i et nettverk.

For å gjøre om URL-en til en IP-adresse må nettleseren ta kontakt med en navnetjener – også kalt en DNS-server (Domain Name System). DNS er som en slags telefonkatalog som oversetter leselige nettlesernavn til tall:

Tek.no    »    87.238.40.92

Du kan taste inn IP-adresser i nettleseren, men IP-adresser er vanskelige å huske – og det hender også at adresser kan endre seg, mens URL-ene er de samme. 

PC-en eller mobiltelefonen din i hjemmenettverket ditt har også en IP-adresse, som den har fått tildelt fra en såkalt DHCP-server (Dynamic Host Configuration Protocol). Bredbåndsruteren din har en IP-adresse som er synlig for andre enheter ute på Internett, mens alle enheter på det interne nettverket ditt har lokale IP-adresser som ikke er synlig for de på utsiden. Uten IP-adresser ville ikke alle enhetene på nettet kunne snakke sammen. 

Så, vi tar frem tastaturet, skriver inn tek.no i URL-feltet, og gir dermed beskjed til nettleseren om å gå til 87.238.40.92 , selve adressen der nettsiden vår ligger. 

Foto: Shutterstock

2. Nettleseren snakker med web-serveren

Nå som nettleseren har fått IP-adressen til web-serveren kan de begynne å snakke sammen. 

Nettleseren bruker en protokoll – altså en standardisert måte å kommunisere på – som kalles HTTP (Hypertext Transfer Protocol) når den snakker med web-serveren. 

Når nettleseren vet IP-adressen til serveren som kjører Tek.no, sender den en såkalt GET-kommando til serveren og ber om den aktuelle nettsiden. Går du til forsiden av Tek.no, ber nettleseren om en fil som inneholder HTML-koden som utgjør det du ser på forsiden av våre nettsider.

Nettleseren oversetter HTML-koden til en litt mer oversiktlig nettside.
Nettleseren oversetter HTML-koden til en litt mer oversiktlig nettside.

3. Nettleseren tolker HTML-filen

Når nettleseren har mottatt en HTML-fil (altså en nettside) fra Tek.nos web-server, må innholdet i HTML-filen tolkes, eller «rendres». HTML-koden i tekstfilen beskriver hvordan nettsiden skal være bygget opp, med tekst, bilder og andre objekter. Inne i HTML-koden kan det også være skrevet kode i ulike skriptspråk, som JavaScript.

Nettsidene kan også referere til såkalt CSS (Cascading Style Sheets), som er filer som beskriver hvordan nettsidene skal se ut og hvordan de skal presenteres. Ved å skille innhold (HTML-filen) fra presentasjon (CSS) er det mulig å gjøre visuelle endringer på en nettside uten å måtte skrive om kode i et stort antall HTML-filer. 

 

Men hvordan snakker egentlig PC-en med serveren?

Vel og bra, tenker du kanskje. Nå vet jeg hvordan nettleseren snakker med web-serveren, i hvert fall på et litt overordnet nivå. Men hvordan fungerer det egentlig når vi driller oss litt dypere ned i materien? Før nettleseren har fått den nettsiden den har bedt om, har databits blitt overført fra PC-en til web-serveren og tilbake via et innfløkt system av rutere, Ethernet-kabler, fiberoptiske kabler, DNS-servere og annet.

Hvordan kommer databitsene seg fra A til Å og tilbake igjen? Her er en forenklet fremstilling av hvordan det foregår: 

Slik er en IP-pakke (i IPv4) bygget opp. I denne artikkelen har vi konsentrert oss om det du ser i grønt: Avsenders og mottakers IP-adresse, samt nyttelasten – den informasjonen som skal overføres mellom to enheter i nettverket.
Slik er en IP-pakke (i IPv4) bygget opp. I denne artikkelen har vi konsentrert oss om det du ser i grønt: Avsenders og mottakers IP-adresse, samt nyttelasten – den informasjonen som skal overføres mellom to enheter i nettverket. Illustrasjon: Tek.no

1. TCP/IP og IP-pakker

Datamaskiner på Internett bruker et sett med protokoller kalt TCP/IP for å snakke med hverandre. TCP står for Transmission Control Protocol, og sørger for at data kommer frem til riktig mottaker uten å bli skadet underveis. IP står for Internet Protocol, og er den protokollen som sørger for at data finner riktig rute mellom ulike enheter i nettverket.

Data som skal sendes mellom enheter i nettverket med IP-protokollen deles opp i det som kalles IP-pakker. En IP-pakke består blant annet av følgende:

  • Avsenders IP-adresse (PC-en din)
  • Mottakers IP-adresse (Tek.no » 87.238.40.92)
  • Nyttelast (dataene som skal sendes)

IP-adresser kan være rutbare (adresser på det åpne Internett, pakken må rutes til et annet sted) eller ikke rutbare (adresser på det lokale nettverket, pakken trenger ikke å rutes videre).

 
Slik kan en avansert ruter for hjemmebruk se ut. Dette er et trådløst aksesspunkt med innebygget ruter. Standard gateway er vanligvis ruteren du har fått fra bredbåndsleverandøren.
Slik kan en avansert ruter for hjemmebruk se ut. Dette er et trådløst aksesspunkt med innebygget ruter. Standard gateway er vanligvis ruteren du har fått fra bredbåndsleverandøren. Foto: Kurt Lekanger, Tek.no

2. Rutingtabeller og rutere

Når disse pakkene skal sendes er det viktig at de kommer frem så raskt og effektivt som mulig. Det er her ruteren kommer inn. En ruter er en enhet i nettverket som sørger for å sende IP-pakker på kortest og raskest mulig måte fra avsender til mottaker.

Internett består av et stort antall rutere. Den nærmeste står antagelig hjemme i din egen stue. Det man ofte kaller en «trådløs ruter» er egentlig et trådløst aksesspunkt med en innebygget ruter. I tillegg har du noe som heter svitsjer – dette er enklere enheter som kan identifisere hvor datapakkene skal, men som i motsetning til en ruter ikke kan sende informasjon mellom to nettverk (for eksempel hjemmenettverk og Internett). 

Når PC-en din skal kommunisere med en web-server ett eller annet sted i verden, sendes IP-pakkene til ruteren din. En rutingtabell brukes for å avgjøre hvor IP-pakkene skal. Ruteren sjekker mottakeradressen til pakken, og finner først ut om pakken skal til en mottaker i det samme nettverket (for eksempel om du skal sende noe fra PC-en din til en skriver, en NAS eller en annen PC i nettverket ditt), eller om det skal videre til et annet nettverk ute på Internett et sted.

Slik ser en typisk rutingtabell ut:

Nettverksmål Nettverksmaske Gateway Grensesnitt Metrikk
0.0.0.0 (standard rute)  0.0.0.0  192.168.0.1 (standard gateway)  192.168.0.1  10
127.0.0.0  255.0.0.0  127.0.0.1  127.0.0.1  1
192.168.0.0  255.255.255.0  192.168.0.100  192.168.0.100  10
etc.        

I rutingtabellen er det oppgitt en såkalt gateway som pakken skal sendes til for å nå det aktuelle nettverket. Hvis det er klart at IP-pakken ikke skal til en enhet i lokalnettet, sendes pakken til den IP-adressen som er oppgitt i rutingtabellen som «default gateway» eller «standard gateway». Dette kan typisk være ruteren fra bredbåndsleverandøren din. Standard gateway er den enheten i nettet ditt som vet hvordan den skal sende IP-pakkene videre. 

Alle enheter som er koblet til nettet har rutingtabeller – både PC-en, mobiltelefonen og nettverksruteren din. Hvis ikke hadde ikke enhetene visst hvor de skulle sende IP-pakkene.

IP-pakkene sendes fra ruter til ruter, inntil den når målet. Rutingtabeller ved hvert punkt avgjør om mottakeradressen i IP-pakken er en adresse i det lokale nettet, eller om pakken skal sendes videre.
IP-pakkene sendes fra ruter til ruter, inntil den når målet. Rutingtabeller ved hvert punkt avgjør om mottakeradressen i IP-pakken er en adresse i det lokale nettet, eller om pakken skal sendes videre. Foto: Tek.no

3. Pakken må finne veien til målet

Ettersom vi har bedt nettleseren vår om å gå til Tek.no, blir det raskt avgjort at IP-pakken skal ut av lokalnettverket vårt og videre ut i verden. Da sender standard gateway (i vårt tilfelle bredbåndsruteren vår) pakken videre til en ruter som står hos bredbåndsleverandøren vår – før pakken begir seg ut på den lange reisen frem mot målet. 

Rutere kan automatisk finne ut hva som er den raskeste ruten, slik at denne blir brukt først. Dette gjøres ved at alle de ulike reiseveiene ruteren har informasjon om i sin rutingtabell har en verdi som definerer hvor «kostbart» det er å ta den aktuelle ruten (kalles «Metrikk» i rutingtabellen ovenfor). Dette er typisk antall hopp IP-pakkene må passere på sin vei mot målet. Er det to ruter til samme mål, vil ruteren prøve den minst kostbare først, før den prøver neste. 

På denne måten går IP-pakken fra ruter til ruter. Noen av rutene som blir prøvd leder ikke frem, men da prøves en ny – helt til pakken har ankommet målet.

Her fra dette datasenteret hos Linpro leveres Tek.no-nettsidene til deg.
Dette datasenteret hos Linpro leverer Tek.no-nettsidene til deg. Foto: Jørgen Elton Nilsen

4. Kontakt!

PC-en din har nå fått kontakt med serveren som huser alle HTML-filene, CSS-filene, bildene, videoene og alt det andre som utgjør nettstedet Tek.no.

Informasjon utveksles som små IP-pakker, som hver inneholder bittelitt av de dataene som må utveksles for at nettsiden skal dukke opp på skjermen din. Pakkene settes lynraskt sammen igjen i hver ende.

Takket være kjappe rutere som kommuniserer med fiberoptiske kabler, tar ikke prosessen mer enn noen millisekunder. 

 

Dette er selvfølgelig en ganske forenklet fremstilling av hvordan Internett og web-en fungerer. I virkeligheten er det hele enda mer komplekst. 

To enheter som «snakker» med hverandre på Internett behøver ikke å sende IP-pakkene den samme ruten hver gang – det kan hende at pakkene må passere fire rutere for å komme frem til målet, og kanskje seks eller sju på tilbakeveien. Ved hjelp av såkalt dynamisk ruting (i motsetning til statisk) og ruting-protokoller kan rutere automatisk lære seg hva som er de mest effektive rutene, og automatisk tilpasse rutene etter hvert som ruterne snakker med andre rutere rundt om i verden. På den måten er du sikker på at nettsider og andre tjenester ute på Internett svarer så kjapt som det lar seg gjøre. 

Så neste gang du skriver inn «Tek.no» i adressefeltet, send en tanke til alle ruterne, svitsjene, maskinene og ledningene som lar deg surfe rundt på nettet, og spille online-spill med bare millisekunders forsinkelser. 

Raskt bredbånd er viktig for de fleste av oss:
Slik bygges nettet som skal gi gigabit-bredbånd til alle » (Tek Ekstra)

Kommentarer (11)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen