Test

Four Films

Uten videre sammenligning: Trevor Dunn opptrer som kreftsvulsten; dukker opp her og der, er av og til vanskelig å oppdage, men må absolutt tas på ramme alvor. Bassvirtuosen er kjent for musisk galskap, genialitet og gymnastikk fra band som Mr. Bungle, Electric Masada, Asmodeus, Trio Convulsant, Fantômas, Rova Saxophone Quartet og alskens konstellasjoner med John Zorn, Mike Patton, Rob Price og Graham Connah. For å nevne noe(n). Denne gangen har Dunn komponert kunstneriske partiturer til fire kortfilmer, herved samlet og utgitt på John Zorns plateselskap Tzadik (Film music series). Serien presenteres slik: «Experimental artists not usually associated with the film soundtrack medium inject new life into an exciting art form that continues to evolve, despite Hollywood’s attempts to the contrary». Selskapet er forøvrig viden kjent for å utgi eksperimentell musikk av høyeste karat. Slikt lover godt.

Fortettet og myndig

Trevor Dunn lar seg ikke putte i en musikalsk bås. Godt er det!
Trevor Dunn lar seg ikke putte i en musikalsk bås. Godt er det!

De uavhengige undergrunnsregissørene Peter Bolte (filmene "V.O." og "Dandelion Man"), Cameron Vale ("White Noise") og Holly S. Neuberg ("Glendale Blvd.") nyter alle godt av Dunns raffinerte håndverk og postmoderne tilnærming til musikalsk kunst – her plukkes det fra høyt og lavt. Filmenes kortform, som befinner seg mellom dyster realitet og vakker poesi, krever det kondenserte uttrykk som gjerne byr på anelser og ikke forklaringer. Tross sitt imponerende melodiske vokabular kan man allikevel trygt konstatere at Dunn ikke tar seg vann over hodet, men simpelthen underbygger og fordyper filmene med sitt smakfulle og tidvis nøkterne musikalske akkompagnement.

Vive le désordre! Leve rotet

Albumets seks og tyve stykker er hverken delt inn etter de ulike hendelsesforløp eller film for film. I tilsynelatende lotterisk rekkefølge serverer bevertningen dessert og forrett om hverandre. Men kremen er dandert på slik en måte at topper og bunner er utjevnet. Terrenget fremstår kupert med flere brytninger, men uten ”opphopninger”. Tematisk følger nemlig filmene og musikken et bestemt spor. Kanskje det har blitt mer oversiktlig slik? Det øses på med myke jazztoner og smektende ”ballader”, men omveltningene kommer i form av akutte, korte anfall av musikalske knuter og et syndig sammensurium av støy, hagl og torden (i betydningens positive forstand). Men Trevor står fjellstøtt som en annen Mikke Mus og dirigerer fra sin klippe i de elektriske stormkastene.

Gjennom halve forestillingen er det rent soloshow hvor hovedrolleinnehaveren trakterer dusinvis av instrumenter med fynd og klem. På de resterende numrene får han imidlertid mektig assistanse av livsledsagerske og harpist Shelley Burgon, Marika Hughes (cello) Chris Speed (klarinett), Tim Keiper (perkusjon), Rob Burger (rhodes) og Kenny Wollesen (slagverk), mens Olivier Conan småfrekt koketterer fransk lyrikk på Fire Disco. Samtlige velrenommerte fjes fra den avantgardistiske jazz-scenen i New York. Det sjongleres ekvilibristisk med stilarter, men uten å vise muskler som i f.eks. Mr. Bungle. Riktignok flekker villdyret sine tenner. I all sin konsentrerte form får Dunn utløp for alle sine musikalske preferanser, og galer i vilden sky ubundet av hemmende lenker.

Blendende og berusende cocktail

Kontemporær kunstmusikk? Svulstig popsynth med åttitalls-estetikk? Rock, jazz eller støyblokker? Ingmar Bergman uttalte en gang at «kunsten er det mest følsomme febertermometer på et samfunns sunnhets- og sykdomstilstand». "Four Films" er diagnostisk ikke til å skjelne fra en bipolar pasient: Ned i dype, mørke kjellere – opp i maniske høyder, helhetlig sirklet inn av en gyllen glorie med stenk av infamitet. Fra sviskejazz i Paris Whore hvor klarinett og rhodes-piano flyter sammen som is med lune bær, den mer symfonisk anlagte og nydelige tristessen titulert Isabelle, til elektroniske lydeffekter og rikholdig feedback-støy i Squamata Robota og First Nightmare. Noe låter som Mark Mothersbaughs bidrag til enkelte fjernsynserier rettet mot barn, mens den evidente Morricone-innflytelsen lukter kruttrøyk og surf-gitar lang vei i End. Og i Ending kan man mer enn ane Trevor stå i andektig giv akt til Angelo Badalamenti og Lynchs´ mørke univers.

Men Trevor står fjellstøtt som en annen Mikke Mus og dirigerer fra sin klippe i de elektriske stormkastene.

Musikken har korte fraser og temaer, og ofte søker Dunn de dissonerende tonene i de harmoniske triller. Stykkene er rike på nyanser, farge og lukt: Forsiktige, bittersøte, hardhendte, mollstemte, melankolske - hele tiden omgitt av en aura av mystikk og dunkelhet. Musikken rommer det nifse, uuttalte og skjulte, men også det iørefallende vakre og lett tilgjengelige. Mange motiver dukker opp igjen, og de har latt seg modne og videreutvikle. Hvis filmkomponistene Bernard Herrmann og John Barry presenterte pentatone skalaer og kontrapunktiske kammerjazz-øvelser i et poplandskap sammen med samtidskomponisten Luigi Nono ville det kanskje låte sånn som dette. Enkelte stykker ville også ha glidd like naturlig inn i en dyster-realistisk film signert Mike Leigh, som i TV-spillet "Crash Bandicoot" eller "Resident Evil".

Konklusjon

Både den med grove bryggesjauenerver og andre med mer inntrykksømme og sarte musikksanser vil finne noe å glede og ergre seg over med ”Four Films”. Sånn sett deler albumet vannene. De som kjenner til Trevor Dunns tidligere eskapader vet vel uansett hva man får; det totalt uventede, men også musikk av meget høy klasse.

Trevor Dunn Four Films   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen