Feature Hjelp, jeg må bruke Windows! – Del 6

(Bilde: Kurt Lekanger)

– iMacen min spiser denne maskinen til frokost

Redaksjonens største Mac-entusiast er sendt på rehab, og han er meget gretten.

Hjelp, jeg må bruke Windows!

windows_mac.


Øystein er redaksjonens største Mac-fan. Nå er han sendt på rehab, og får kun lov å bruke Windows-utstyr i 30 dager. Følg med i kavalkaden, og se hva han velger til slutt.

Sjekk også ut:
- Hjelp, jeg må bruke Mac!
- Hjelp, jeg må bruke Linux!
- Hjelp, jeg må bruke nettbrett!

Den ruvende, blanke plastklumpen foran meg begynner å gå meg på nervene. Lyset fra taklampene reflekteres i skjermen, og skjærer i øynene. Fettmerkene og støvet har lagt seg på den sorte plasten. Viften durer høyfrekvent. 

Det har gått tre uker siden redaksjonen overrumplet meg og gjorde en intervensjon. De tok fra meg Macene mine, og sa jeg måtte på avvenning. Kanskje var det en bra ting. Jeg hadde jo neppe prøvd Windows Phone så grundig på egen hånd, og jeg blir bare mer glad i det jo mer jeg bruker det.

Men her, på skrivebordet, begynner vi å gå hverandre skikkelig på nervene. 

Min første uke jobbet jeg på en 13-tommers Ultrabook. Så kom postbudet endelig med erstatteren til min iMac: En 27-tommers sak, kalt Asus ET2702. Jeg trodde en skikkelig stasjonær som dette ville gi meg et bedre inntrykk av Windows 8, men det er det motsatte som har skjedd. 

Mens Windows på en liten bærbar har fungert like bra eller like dårlig som OS X, har den store skjermen virkelig fått manglene til Windows frem i lyset.  Det føles som å ha gått fra BMW til KIA. Jeg kommer alltids fra A til Å, men det er ikke moro lenger. Og det tar veldig mye lenger tid.

La meg bli konkret. Det er fem spesifikke årsaker til at jeg får fnatt av Windows-opplevelsen: 

1) Jeg får aldri fred

KREVER ADLYDENHET: Windows varsler om at du må restarte i fullskjerm, og teller demonstrativt ned for å sikre at du adlyder.
KREVER ADLYDENHET: Windows varsler om at du må restarte i fullskjerm, og teller demonstrativt ned for å sikre at du adlyder.Foto: Microsoft

Windows er som en forsømt huskatt. Det krever oppmerksomheten min til alle døgnets tider, og elsker å hoppe i veien, blokkere skjermen min og purre etter oppmerksomhet.

Har jeg en oppdatering som venter? Hele skjermen går i mørkt, og en gigantisk stripe varsler om at om jeg ikke får fingeren ut, tar maskinen over. Begynner den bærbare å gå tom for batteri, og det haster med å bli ferdig? Batterivarselet kastes opp i ansiktet mitt trutt og stadig, for å være sikker på at jeg ikke skal glemme hvor stresset jeg bør være.

Skal jeg starte et nytt program jeg har lastet ned? Godkjenningen låser selvfølgelig alt på skjermen, og hives opp i fullskjerm. Skal jeg søke eller starte en app? Fullskjerm igjen (med mindre du bruker Start-X og Start-Q). Og hver gang jeg bommer på Calculator i søket og velger Kalkulator i stedet? Velkommen til Metro og verdens største regnefjøl.

For all del, det er varsler på Mac også. Men her spretter varslene diskret frem i et hjørne, og endrer aldri fokus bort fra vinduet jeg jobber i. Fullskjerm benyttes også ytterst sparsomt.

2) Jeg druknes i valg

KAOTISK: Hvor ville du gått for å fikse nettverksproblemet ditt?
KAOTISK: Hvor ville du gått for å fikse nettverksproblemet ditt?Foto: Øystein W. høie

Grensesnittet til Windows er min andre kattepine. Jeg skjønner at et moderne operativsystem er komplekst, og at jeg må forvente en del knapper. Problemet til Microsoft er at de aldri klarer å begrense seg. Ryggmargsrefleksen deres virker å være at alle nye funksjoner skal få sin egen knapp.

Windows Vista var verst i klassen. Jeg husker for eksempel hvordan eiere av en bærbar PC i praksis hadde 15 (!) forskjellige måter å skru av maskinen. Dessverre kan jeg ikke si Windows 8.1 har kommet så veldig mye lenger.

Ta for eksempel kontrollpanelet. For hvert nivå jeg beveger meg nedover, overfalles jeg med titalls nye valg i alskens variasjoner. Menyer forsvinner, ting spretter frem i nye vinduer og ikoner og spørsmål flyter sammen i en eneste stor grøt.

En så enkel ting som nettverksinnstillingene mine kan styres fra fire forskjellige paneler. Hvor går jeg når jeg ikke kommer på nett? Skal jeg høyreklikke på nettverksikonet og starte Nettverks- og delingssenteret? Skal jeg gå til Nettverksforbindelser? Skal jeg starte Windows Network Diagnostics? Eller skal jeg gå til PC-innstillingene og Network i Metro? 

Epostklienten er et annet eksempel. Outlook 2013 har bestemt seg for å ta bort toppmenyen og heller presse inn hvert bidige valg som et ikon. Totalt teller jeg 29 ikoner å velge mellom, og det er bare på første fane. De to neste fanene gir meg ca 60 nye ikoner å velge mellom, mens den siste fanen ("Fil") av en eller annen grunn hiver opp et fullskjerms, Metro-aktig vindu, med ytterligere 16 valg.

Dette går igjen i hele operativsystemet. Windows formelig drukner meg i valgmuligheter, og jeg kjenner det dreper lysten min til å utforske.

MANGE VALG: Apple pleier å destillere menyene ned til langt færre valg enn Microsoft gjør, her illustrert ved Apple Mail (øverst) versus Outlook 2013.
MANGE VALG: Apple pleier å destillere menyene ned til langt færre valg enn Microsoft gjør. Her er Apple Mail (øverst) versus Outlook 2013.Foto: Øystein W. Høie

3) Vinduene mine får ikke stå i fred

De fleste av oss har i dag en stor skjerm å jobbe på, i 24- til 30-tommersklassen. Selv har jeg hatt en 27-tommer i flere år, og har blitt vant til god plass. Nå skriver jeg for eksempel en artikkel i Firefox til venstre, mens jeg har notatene mine i Evernote i midten av skjermen. Skype er oppe i høyre hjørne med en pågående samtale, og jeg har kalkulatoren nede i høyre hjørne for å gjøre kjappe utregninger. 

MULTITASKING: Slik pleier skjermen min å se ut på en vanlig arbeidsdag.
MULTITASKING: Slik pleier skjermen min å se ut på en vanlig arbeidsdag.

Hele navnet til Windows stammer fra denne muligheten til å multitaske over flere vinduer. Med det i mente, synes jeg det er rart å se hvor mye systemet jobber imot meg når jeg prøver å ha flere vinduer oppe samtidig.

Starter jeg en Metro-app ryddes alt jeg har på skjermen bort. Drar jeg vinduet nær toppen, prøver Windows å dra det ut i full størrelse. Og når vinduene mine ikke blir maksimert, blir de minimert – for eksempel hver gang jeg klikker meg til skrivebordet og alt jeg jobber med forsvinner ned i oppgavelinjen.

Denne påtvungne frykten for små vinduer har jeg sett mange ganger, og det virker som den henger ved Windows-brukerne i lang tid. Hver gang jeg ser en Windows-bruker prøve en Mac, prøver de frenetisk å dra vinduene ut i full størrelse slik at ingenting av bakgrunnen skinner gjennom. Eller de prøver å minimiere hvert eneste vindu med å trykke på den gule prikken. Jeg skjønner at man liker ro og fokus, men skal man bare stable alle vinduene oppå hverandre kunne man jo like gjerne brukt en gammel 17-tommer.

OS X fungerer stikk motsatt av Windows – det jobber imot deg når du prøver å maksimere vinduene, og det med god grunn: Det er med flere vinduer fremme at systemet virkelig skinner. Og det leder meg videre til neste ankepunkt. 

4) Windows forstår ikke dra-og-slipp

Hele OS X er bygget opp på at vinduene dine skal jobbe sammen, noe jeg personlig mener gir en overlegen arbeidsflyt, og har savnet hver dag i denne testen.

For eksempel: Sitter jeg og ser på en bildefil i et Windows-program, er det ingen enkel og rask måte for meg å få den videre til neste program. Løsningen blir som regel å mellomlagre filen, for eksempel på skrivebordet eller en mappe i Utforsker, så høyreklikke og velge "Open with" eller "Send to", for så å finne rett program. Det samme gjelder epost i Outlook: Får jeg et bilde-vedlegg nekter den meg å dra vedlegget rett videre dit jeg skal bruke den. Filen må lagres først, og så finnes frem igjen i Windows Utforsker.

SØMLØST: Alle programmer i OS X lar deg endre navn på og flytte filen du redigerer, samt dra den videre til neste program.
SØMLØST: Alle programmer i OS X lar deg endre navn på og flytte filene du jobber med, samt dra dem videre til neste program.

OS X har helt andre løsninger for dette. Jobber jeg med en fil, ligger den alltid klar i toppen av programvinduet, og jeg kan bare dra den og slippe den på ikonet til neste program jeg vil bruke den i. Programmene vet dessuten som regel hva jeg vil. Drar jeg og slipper filen på Photoshop-ikonet, spretter den frem i et eget vindu, klar for redigering. Slipper jeg filen på Mail-ikonet legges den automatisk som vedlegg i en ny epost. Slipper jeg filen i en mappe flyttes den dit. Holder jeg inne Alt-knappen kopieres den dit. Venter jeg i stedet litt og holder musepekeren over mappen, åpner den seg automatisk opp, og på denne måten jeg kan bla meg nedover i filsystemet, mappe for mappe.

Det går også veldig raskt å finne ut hvor filene jeg jobber med ligger på maskinen. Jeg kan bare høyreklikke på toppen, og ser da hele mappestrukturen opp til roten, og kan klikke hvor som helst for å få opp mappen. Jeg kan også skifte navn på filen rett fra programmet, uten å måtte gå inn i Utforsker eller trykke "Save as...".

Det stopper ikke med filer. Jeg kan også ta tak i tekststykker og enkeltbilder, dra dem rett ut av et dokument, trykke Cmd-Tab og slippe dem inn i neste dokument. Eller jeg kan slippe dem på skrivebordet for å få en automatisk opprettet tekstfil eller bildefil. 

Quick Look er en annen ting jeg savner daglig. Ofte får jeg tilsendt mapper som inneholder både dokumenter, bilder og video. I Windows må jeg starte opp et nytt program for hver filtype jeg skal se på, og sitter igjen med et stort kaos av vinduer som må lukkes igjen etterpå. I OS X trenger jeg bare å trykke på mellomromstasten for å få en fullskjerms forhåndsvisning av hver fil, og kan bla opp og ned for å veksle mellom dem, uten å starte et eneste program.

Og så er det alle de små tingene. For eksempel at jeg i OS X kan bevege musepekeren over et vindu, og rulle opp og ned, uten å måtte klikke vinduet i fokus først. Eller alle de små animasjonene som gjør at jeg kan se hvilke filer jeg har tatt tak i, hvordan de ser ut og hvor på skjermen de kommer fra.

5) Windows passer ikke på arbeidet mitt

Det siste ankepunktet mitt er påliteligheten. Maskiner kræsjer. Strømmen går. Du kommer borti feil tast. Dette skjer alle iblant, og det er i slike øyeblikk du virkelig får testet tillitsforholdet til maskinen din. 

Alle Mac-programmer har siden 2011 hatt mulighet til å legge inn autolagring via operativsystemet. Det har de fleste utviklere gjort, med det resultat at du rett og slett ikke trenger å tenke på å lagre lenger. Skulle maskinen kræsje, starter du den bare opp igjen og alle vinduene spretter frem igjen der du var.

Prøver jeg å gjøre det samme i Windows, er alle vinduene sporløst forsvunnet og hvert bidige program må startes opp på ny, Har jeg ikke husket å lagre endringene er innholdet som regel borte.

OS X har også en annen fallskjerm innebygd: Evig angring. Har jeg gjort noe feil, kan jeg i de fleste Mac-programmer angre så langt tilbake jeg vil, til første bokstav jeg skrev. Angrefunksjonen i Office holder høy standard, og en del tredjepartsprogrammer har også begynt å skjønne at jeg vil ha sikkerhetskopier, men resten av Windows kan være livsfarlig for en klossmajor. Notisblokk lar deg for eksempel kun gjøre én angring – én! Kommer du til å overskrive et parti tekst og rører feil knapp etterpå, er teksten borte for godt. 

TIDSREISE: Time Machine lar deg tilbake i tid og finne gamle versjoner av dokumentet ditt.
TIDSREISE: Time Machine lar deg reise tilbake i tid og finne gamle versjoner av dokumentet ditt.Foto: Øystein W. høie

En annen stor fordel Mac kan skilte med er Time Machine. Det gjør det enkelt å gå uker og måneder tilbake i historikken til filer og hente frem gamle versjoner. Noen Windows-brukere vil kanskje peke på filhistorikk-funksjonen i Windows 8, som gjør mye av det samme. Forskjellen er at funksjonen er deaktivert som standard. Og knappen for å aktivere den ligger så dypt begravet i kontrollpanelet, at de få brukerne som finner funksjonen trolig er de som vil trenge den minst. 

Les vår guide: Slik setter du opp backup i Windows 8

Summen av alle disse manglene for meg som vanlig bruker, er en nagende utrygghet. Bekymring for å taste feil, for kræsj, for strømbrudd. Ting jeg ikke har brydd meg om på flere år som Mac-bruker.

Halvannen uke igjen

Det kan høres ut som jeg synes Windows er et eneste sorgens kapittel sammenlignet med Mac OS X. Det er en overdrivelse.

Det finnes en del lyspunkter. Office-versjonen for Windows er bedre enn den jeg må bruke på Mac. Utvalget av spill og bedriftsprogrammer er adskilig større. Du har en helt annen frihet til å velge maskinvare. For mange er nok disse tingene viktige. Windows har også blitt mer stabilt enn jeg husker, og mer brukervennlig. 

Problemet mitt med Windows er ikke at det er dårlig. Det er at Mac-opplevelsen er så mye bedre. Under det glatte skallet til OS X befinner det seg en bunnsolid UNIX-kjerne, rigget for jobbing og høy effektivitet. 

Jeg tilbringer store deler av dagen på kontoret, det er her jeg tjener lønna mi. Og iMacen, den er min høyre hånd. Jeg må kunne stole på at den fungerer, at den passer på arbeidet mitt og at den lar meg jobbe optimalt og uforstyrret. 

I dette perspektivet blir Windows-maskinen min ikke noe annet enn en blek kopi. Alt fra programvaren til grensesnittet bærer preg av halvtygde løsninger, som fungerer "greit nok".

Men hvorfor skal jeg skal nøye meg med det?

Les hele kavalkaden

DEL 1: – Hjelp, jeg må bruke Windows!
DEL 2: Se hva Øystein synes etter tre dager med Windows 8.1
DEL 3: Lesernes beste råd til en Windows-bruker som må bruke Mac
DEL 4: – Windows Phone er jo genialt
DEL 5:  To uker med Windows Phone – er Øystein like frelst nå?
DEL 6: iMacen min spiser denne maskinen til frokost
DEL 7: Vil Øystein velge Windows eller Mac?

Er Windows så fælt som jeg vil ha det til, eller må jeg bare bli bedre kjent med systemet? Er det noen funksjoner jeg har gått glipp av, eller tillegg jeg burde sjekke ut? Gi ditt innspill eller tips i kommentarfeltet under, eller send meg en epost.

Kommentarer (78)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen