Feature
(Bilde: Montasje: Niklas Plikk, Teknofil.no, Grm wnr, Bill Bertram, Rama & Musée Bolo, Evan-Amos/Shutterstock)

Disse 10 datamaskinene revolusjonerte verden

Hvor mange av de gamle maskinene kjenner du igjen?

Datamaskinen er en gammel oppfinnelse. Den første programmerbare og fullstendig automatiske digitale datamaskinen ble laget i Tyskland under andre verdenskrig, og designet av ingeniøren Konrad Zuse. På førti, femti og sekstitallet ble datamaskinene stadig mer avanserte, men felles for dem alle var at de var gigantiske og/eller svært dyre. Den første datamaskinen som kan kategoriseres som en «desktop»-maskin var italienske Programma 101, fra Olivetti. Den kom i 1964, og ser ut som et svært, gammeldags kassaapperat.

Datapoint 2200.
Datapoint 2200. Foto: www.encyclopedia.de

Den «personlige datamaskinen» ble født

I 1970 kom amerikanske Datapoint 2200, den første «personlige datamaskinen». Den hadde ordentlig tastatur, innebygd skjerm, og hele 2 kilobyte med minne. Egentlig var den ment som en terminal man kunne koble seg på datidens stordatamaskiner med, men den fungerte som et frittstående system også – noe den ofte ble brukt som. Som alle datidens datamaskiner var den kun ment for store organisasjoner og selskaper, med dype lommer.

På syttitallet sank prisene gradvis, og hjemmerevolusjonen startet på mange måter med Altair 8800. Denne maskinen ble solgt som et byggesett, via postordre. Designerne håpet at de ville selge noen hundre sett til hobby-brukere verden over – men solgte tusenvis i løpet av den første måneden alene. Snart ble Altair 8800 fulgt av flere byggesett-maskiner, inkludert den originale Apple-datamaskinen. Den kom i 1976. For at datamaskinen skulle finne veien til de tusen hjem kunne den imidlertid ikke selges som byggesett for nerder. Den måtte være et produkt alle kunne bruke.

Her er de tidlige plattformene som la grunnlaget for at datamaskinen i dag er allemannseie.

Commodore PET (1977)

Commodore PET.
Commodore PET. Foto: Rama & Musée Bolo

Historien

Slik virker en datamaskin – med Commodore PET i hovedrollen.

Datamaskinens inntog i de tusen hjem startet med det som senere har blitt referert til som «treenigheten fra 1977». Dette året ble nemlig tre mikrodatamaskiner lansert i løpet av et kort tidsrom. Disse var Commodore PET, Apple II og TRS-80. Den som først ble annonsert var Commodore PET. Commodore var egentlig en kalkulatorprodusent, grunnlagt av den polske Auschwitz-overleveren Jack Tramiel, og i stor grad eid av investoren Irving Gould. Commodore PET var deres første datamaskin. Den slet litt på det amerikanske markedet, men ble til gjengjeld den første skikkelig populære mikrodatamaskinen i Europa.

Maskinen

Commodore PET ble i likhet med mange andre tidlige datamaskiner solgt som én stor boks, med skjerm, kassettspiller og tastatur integrert. Denne 8-bits-maskinen hadde en MOS Technology 6502-prosessor som kjørte med en klokkehastighet på 1 MHz, og den billigste utgaven hadde 4 kilobyte minne. Skjermen var sort/hvitt, og kunne kun vise tekst og tekstbasert grafikk. Dette gjorde den heller dårlig egnet for spill. Maskinen hadde i utgangspunktet heller ingen lyd, men fikk senere en «beeper». Den kom med støtte for alt fra modem til diskettstasjon og harddisk.

Apple II (1977)

Apple II.
Apple II. Foto: Marcin Wichary

Historien

En av de viktigste suksessene for Apple II var det første regnearkprogrammet, Visicalc.

Kameratene Steve Jobs og Steve Wozniak begynte å samarbeide mens Jobs var ansatt hos spillpionéren Atari. Jobs fikk i oppdrag å designe maskinvaren til arkadespillet Breakout, men fikk den mye mer teknisk begavede kameraten Wozniak til å gjøre jobben. Den gjorde Wozniak så godt at Jobs fikk en bonus på 5000 dollar – som han aldri nevnte for kameraten. Da Wozniak designet byggesett-datamaskinen Apple I var det Jobs som kom på ideen om å selge den. Sammen med Ronald Wayne startet de Apple i 1976. Apple I ble en rimelig suksess, som la grunnlaget for oppfølgeren Apple II. Igjen var det Wozniak som sto for designen, og Jobs som sto for salget – noe han gjorde svært godt, for Apple II ble en populær plattform.

Maskinen

Maskinvarespesifikasjonene til Apple II var ikke spesielt ulike de vi fant i Commdore PET. Hovedprosessoren var lik, og den billigste utgaven kom med 4 kilobyte minne. De grafiske egenskapene var imidlertid bedre. Maskinen hadde både tekstmodus og grafikkmodus. I grafikkmodus kunne den vise skikkelige (om enn fryktelig enkle) tegninger. Den kunne til og med vise farger, selv om fargeutvalget var forferdelig og det var rigide regler for hvordan de kunne vises. Dette gjorde Apple II til en mer populær plattform for spill enn Commodore PET. Den var imidlertid også svært dyr – den kostet 1298 dollar ved lansering, og om en tar inflasjon i betrakning tilsvarer det over 40 000 norske kroner i dag.

TRS-80 (1977)

TRS-80.
TRS-80. Foto: Rama & Musée Bolo

Historien

Historien om TRS-80.

Apple II er i dag den klart mest kjente av de tre pionerene fra 1977, men den var ikke den mest populære. Det var TRS-80 – skjønt som økenavnet «Trash 80» indikerer er det kanskje en god grunn til at den ikke huskes så godt. TRS-80 ble produsert av Tandy, og solgt gjennom deres Radio Shack-kjede. Maskinen var hjertebarnet til Don French, John Roach og Steve Leininger, som i starten møtte stor motstand i det konservative selskapet. Det hjalp neppe at den første prototypen deres krasjet nesten umiddelbart da de viste den til sjefen, John Tandy. Men prosjektet kom gjennom, og den endelige datamaskinen ble aggressivt markedsført i selskapets over 3000 butikker. Radio Shack inviterte dessuten brukerne til å lage sine egne programmer og spill, som så ble solgt i butikkene deres. Dermed fikk TRS-80 raskt et stort og lett tilgjengelig programvarebibliotek. Resultatet var en storselger.

Maskinen

Radio Shack høres neppe ut som et merkenavn for dyre ting. Det var det heller ikke, og TRS-80 var den klart dyreste gjenstanden selskapet solgte. Men den var betydelig billigere enn Apple II, og kostet kun 599 dollar med monitor og kassettspiller. Grunnen? Kostnadskutt over absolutt hele fjøla. Tandy tok snarveier med både konstruksjonskvalitet og funksjonalitet. «Monitoren» var egentlig en lettere modifisert utgave av butikkens billigste sort/hvitt-TV, og kassettspilleren ble utviklet på samme måte. Faktisk hadde ikke Radio Shack giddet å fjerne volumkontrollen, så brukerne måtte manuelt stille volumet slik at den fungerte. Heldigvis spøy maskinen ut så mye radiofrekvensforstyrrelser at de bare var å sette en radio i nærheten, så hørte man den digitale lyden fra kassettspilleren. Maskinens prosessor var imidlertid ganske rask – det var en Zilog Z80 med en klokkehastighet på 1,75 MHz.

Atari 400 og 800 (1979)

Atari 400.
Atari 400. Foto: Evan-Amos

Historien

Som denne reklamen viser, ble datidens datamaskiner ofte reklamert som glimrende læringsverktøy.

Atari var verdenslederen på spill. Deres arkadespill preget spillehallene, og Atari 2600 fra 1977 var den mest populære spillkonsollen på markedet. De jobbet med en oppfølger til Atari 2600 da selskapets nye sjef, Ray Kassar, la merke til det nye markedet for hjemmedatamaskiner. Dette ville han ha en bit av, og konsollen ble til en datamaskin. Dermed måtte Ataris ingeniører utvide systemet til å støtte tekstbasert grafikk, samt skrivere og andre typer utvidelser som var naturlige for en datamaskin. Atari endte opp med å lansere to modeller, 400 og 800, i november 1979. Egentlig skulle navnet vise til mengden internminne i maskinene, men på grunn av fallende RAM-priser endte begge opp med 8 kilobyte.

Maskinen

Begge modellene kom i svære, solide bokser med integrert tastatur og åpning for elektroniske kassetter slik konsollspill ble lansert på. 400 hadde et billig membran-tastatur, mens 800 hadde et skikkelig mekanisk tastatur. Ettersom systemet i utgangspunktet var utviklet som en konsoll, var de grafiske egenskapene betydelig bedre enn de vi fant i de andre datamaskinene på denne tiden. Dette var ikke minst takket være to mikroprosessorer skreddersydd for grafikk – ANTIC og CTIA. Disse sikret blant annet at maskinen kunne vise og manipulere avanserte «sprites», altså todimensjonale figurer som kunne flyttes fritt rundt på skjermen. I tillegg hadde plattformen relativt gode lydegenskaper, og en MOS 6502-prosessor på 1,79 MHz. Dermed kunne den levere actionspill som ikke var langt unna de man fant i datidens spillehaller.

Commodore 64 (1982)

Commodore 64.
Commodore 64. Foto: Evan-Amos

Historien

Legendariske Jim Butterfield presenterer Commodore 64 (programmet varer i to timer).

Commodore PET ble etterfulgt av den betydelig mer populære VIC-20 i 1981, og allerede året etter kom Commodore 64. Den var en videreutvikling av selskapets tidligere plattformer, inkludert en Japan-eksklusiv spillkonsoll ved navn Commodore Max Machine. Den kombinerte solid maskinvare med en relativt lav pris, og ble solgt i ordinære supermarkeder i stedet for nisjebutikker. Commodore-sjefen Jack Tramiels slagord var «datamaskiner for massene, ikke klassene», og den strategien fungerte. Commodore 64 ble den bestselgende mikrodatamaskinen noensinne, mye takket være den store mengden spill som kom til plattformen. Den gjorde det spesielt godt i Europa, et marked konsollmakerne tradisjonelt ikke hadde så mye til overs for. Her til lands var Commodore 64 den mest populære plattformen på åttitallet. Den holdt faktisk koken helt til Commodore gikk konkurs i 1993.

Maskinen

Tallet 64 refererer til mengden RAM – 64 kilobyte. Maskinen kjørte på oppfølgeren til MOS 6502, nemlig en MOS 5210 som hadde en klokkehastighet på 1.023 MHz (0.985 MHz i PAL-regionen). Takket være dedikerte mikrobrikker kunne den skilte med både gode grafiske egenskaper og overlegne lydegenskaper, men når sant skal sies var den ikke noe beist av en maskin. Den var jevnt over god, men flere av datidens konkurrenter var betydelig mer teknisk avanserte. En av nøklene til maskinens suksess var at den var designet for bruk med ordinære TV-apparater, og kjøperne slapp derfor å punge ut i dyre dommer for en dedikert monitor (selv om det også fantes). I årenes løp ble Commodore 64 relansert i flere utgaver, og kom til og med som en «bærbar» maskin ved navn Commodore SX-64. Den veide 10,5 kilo, og hadde knøttliten monitor og gigantisk diskettstasjon integrert.

Vår reise gjennom tiden fortsetter på side to, med plattformer som Spectrum, Macintosh og Amiga

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen