Feature

De 10 sprøeste medisinske eksperimentene i historien

Advarsel: Noen av disse kan være vonde å lese om.

Ukens store snakkis var nyheten om at russiske Valery Spirodonov skal gjennomføre tidenes første hodetransplantasjon. Inspirert av den høyst eksperimentelle operasjonen bestemte vi oss for å se på noen andre sprø eksperimenter fra legevitenskapen og psykologiens lange historie. Vi begynner ganske rolig, før ting blir litt mer uhyggelig på neste side.

Milgrams lydighetseksperiment

Etter andre verdenskrig lurte mange på hvordan grusomhetene som fant sted i de tyske konsentrasjonsleirene i det hele tatt var mulig. Den amerikanske professoren Stanley Milgram var en av dem, og inspirert av rettsaken mot krigsforbryteren Adolf Eichmann, som startet i Jerusalem i 1961, tenkte han opp et eksperiment. Målet var å finne ut om Eichmann og hans «million med medskyldige i Holocaust» kunne forsvare seg med at de fulgte ordre, og i hvilken grad enkeltindividene egentlig var ansvarlige for det som hadde skjedd.

Film om eksperimentet. Obs: Sterke scener fra andre verdenskrig.

Det verdenskjente eksperimentet involverte tre personer: En autoritetsfigur, en «lærer» som skulle utføre hans ordre, og en «elev» som skulle motta stimuli fra «læreren». Forskeren spilte autoritetsfiguren, og eleven ble spilt av en skuespiller. Dette visste ikke forsøkspersonene – de trodde det var helt tilfeldig om de skulle være lærer eller elev, og at eleven var en annen frivillig. Før det hele startet hadde de blitt fortalt at eksperimentet handlet om elektrosjokk og læring, og de fikk teste hvordan det var å få et harmløst, men smertefullt støt. Jobben deres var å gi eleven sjokk hver gang han svarte feil, og disse sjokkene ble kraftigere og kraftigere for hver feil. På forhånd hadde forsøkspersonen blitt kjent med eleven, som blant annet fortalte at han led av en hjertefeil. For ordens skyld: Elektrosjokkene var ikke ekte.

BBC gjenskaper eksperimentet i 2009.

Da eksperimentet startet gikk det først rolig for seg, men etter hvert som eleven begynte å svare feil begynte elektrosjokkene å komme. Eleven, altså skuespilleren, begynte å utrykke åpenbart ubehag, og etter hvert som sjokkene ble kraftigere ga han stadig mer lyd fra seg. Til slutt skrek og tryglet han om at de måtte stoppe, men godt over halvparten av forsøkspersonene fortsatte likevel å gi eleven sjokk. Hvorfor? Autoritetsfiguren sa at de måtte fortsette. De var med andre ord villige til å utsette andre mennesker for sterk smerte og potensiell fare, bare fordi de ble fortalt at de måtte. De fleste av dem var åpenbart svært ukomfortable med det som skjedde, og viste tegn på at de opplevde situasjonen som ekstremt stressende, men de valgte likevel å følge ordrene.

Lydighetseksperiment 2 (ekte, denne gangen)

Stanley Milgram observerte over tusen forsøkspersoner i forbindelse med eksperimentet sitt, og etter at resultatene ble publisert sa han blant annet følgende: Hvis det noensinne ble satt opp dødsleirer i USA, ville man ikke ha noen problemer med å finne nok av lydige lydige ansatte i en gjennomsnittlig amerikansk by. Naturlig nok var det mange som var skeptiske. Blant annet mistenkte man at forsøkspersonene hadde gjettet at smerten ikke var ekte, fordi skuespilleren kanskje ikke hadde spilt overbevisende nok.

Vi har ikke video eller bilder fra dette forsøket, men her er en hundevalp.
Vi har ikke video eller bilder fra dette forsøket, men her er en hundevalp. Foto: Shutterstock

Man kunne åpenbart ikke gi mennesker potensielt dødelige elektrosjokk, så hvordan skulle man teste Milgrams teori på en mer autentisk måte? Vel, mennesker liker dyr, ikke sant? Spesielt hunder. Og de hundene mennesker liker aller best, er valper. Søte, små hundevalper. Du skjønner hvor vi er på vei. Charles Sheridan og Richard King gjentok Milgrams eksperiment, men i stedet for å bruke en skuespiller og falske elektrosjokk, brukte de en hundevalp og ekte strøm. De fortalte forsøkspersonene, som var psykologistudenter, at de prøvde å lære valpen å skille mellom konstant og blinkende lys. Poenget var at den skulle stå eller sitte basert på lysets status. Hvis den gjorde feil, noe den gjorde ofte ettersom den ikke ante hva som foregikk, skulle den få sjokk. Og sjokket ble kraftigere og kraftigere for hver feil.

I starten gikk det, igjen, greit. Så begynte valpen å bjeffe mer og mer hysterisk for hvert sjokk. Etter hvert begynte den å hoppe opp og ned i smerte, og til slutt satte den i lange, hjerteskjærende ul. Forsøkspersonene var ute av seg, noen hyperventilerte, andre gikk hvileløst frem og tilbake, og flere gråt åpenlyst. Men fordi de ble bedt om å fortsette å gi hunden sjokk, gjorde majoriteten det. 20 av 26 studenter fortsatte helt til siste slutt. Dermed ble Milgrams resultater bekreftet, noe de også har gjort i senere undersøkelser. En interessant detalj: Det var 13 mannlige og 13 kvinnelige studenter med i eksperimentet. De seks studentene som avbrøt forsøket underveis, var alle menn. I dagens mer likestilte samfunn hadde kanskje resultatet vært annerledes.

The Stanford Prison Experiment

Philip Zimbardo var en venn av Stanley Milgram, og sto i 1971 bak et eksperiment som om mulig ble enda mer kjent enn lydighetsforsøket. Zimbardo lurte på hvorfor fengsler var så voldelige. Var det menneskene som befant seg der som var problemet, eller strukturene og systemene rundt dem? For å finne svaret skapte han et falsk fengsel der 24 mannlige studenter (valgt ut fra en gruppe på 75 frivillige, hvor man lette etter de mest stabile ungdommene) tilfeldig ble delt i to grupper. De ene skulle spille fanger, og den andre skulle spille fangevoktere. Forsøket skulle vare i to uker.

Presentasjon med video fra eksperimentet.

Det gikk ikke lang tid før ting begynte å gå galt. Allerede den første natten gjorde fangene opprør, kanskje fordi de ønsket å utfordre vokterne. Vokterne fikk panikk, og svarte med ekstrem justis. Herfra utartet det seg. Vokterne prøvde å disiplinere fangene på stadig mer kreative og brutale måter. Fangene måtte rutinemessig kle seg nakne for å bli ransaket, enkelte mistet retten til å bruke toalettfasilitetene, de fikk dårligere tilgang på mat, de ble hindret i å sove, og så videre. Allerede etter 36 timer brøt den første fangen sammen, og måtte forlate eksperimentet. Flere led samme skjebne, og en av dem fikk stress-relatert utslett over hele kroppen. Eksperimentet hadde blitt et mareritt, og observatørene så genuint sadistiske tendenser hos en tredjedel av fangevokterne.

Lengre dokumentar fra Stanford University.

Det var åpenbart at noe var galt, men selv Zimbardo lot seg rive med og havnet i rollen som fengselsdirektør. Det var ikke før kjæresten hans tilfeldigvis så hva som skjedde at eksperimentet ble avsluttet. Hun forlot stedet gråtende, og krevde at han måtte stanse eksperimentet. Ellers ville hun avslutte forholdet deres. Dette ble en vekker for Zimbardo, og morgenen etter kalte han inn til møte der han kunngjorde at det var nok. Da hadde det holdt på i seks av de planlagte fjorten dagene. Studentene som spilte fanger ble svært glade over å høre nyheten – i motsetning til fangevokterne deres, som nå måtte gå tilbake til å være helt ordinære studenter. Eksperimentet har i ettertid vært svært omdiskutert, men det har også blitt trukket frem når man for eksempel har forsøkt å forklare de forferdelige hendelsene i det amerikanskstyrte Abu Ghraib-fengselet i Irak.

Hvor farlig er et glass med Kolera-suppe?

Nå er det nok psykologi, og vi går over til noe helt annet. Det finnes mange forskere som har satt seg selv i livsfare, og til og med krepert, som følge av forsøkene sine. Ta Max Josef von Pettenkofer, for eksempel. Han var en pionér innen offentlig helse i attenhundretallets Bayern, og hadde noen sterke meninger. Da kollegaen hans, Robert Koch, oppdaget kolerabakterien, mente von Pettenkofer at bakterien ikke kunne lede til den potensielt dødelige sykdommen alene. Hans teori var at en person måtte ha rette omstendigheter, slik som mangelfull hygiene, i tillegg til bakterien for at han skulle utvikle kolera.

Max von Pettenkofer.
Max von Pettenkofer.

Hva gjorde han for å bevise dette? Jo, han dyrket frem en grøt av kolerabakterier tatt fra en prøve av avføringen til en person som hadde dødd av sykdommen. Så samlet han presse og kolleger, og drakk en kopp full av svineriet i full offentlighet. For de uinnvidde er det nettopp ved å få i seg vann eller mat med kolerabakterier at man får sykdommen, selv om hygiene er en sentral del av det å hindre at den sprer seg. Von Pettenkofer tok med andre ord grundig feil, samtidig som han på en måte hadde litt rett likevel.

Nå tror du sikkert at den da 74 år gamle vitenskapsmannen døde av forsøket sitt – men det gjorde han ikke. Han ble syk, men hadde mildt sagt griseflaks og fikk bare det man i dag tror var en mild variant av sykdommen. Siden han ikke assosierte symptomene sine med skikkelig kolera, var han overbevist om at eksperimentet var en suksess og at han hadde bevist teorien sin. Det skal uansett sies at von Pettenkofer gjorde mye godt og viktig arbeid innenfor offentlig renslighet, og at dette arbeidet sannsynligvis var med å hindre mange mennesker i å få kolera i utgangspunktet.

Er gonoré og syfilis samme sykdom?

John Hunter var en svært kjent lege i syttenhundretallets England. I tillegg til å være den personlige legen til Kong Georg III, hadde han pasienter som Benjamin Franklin, Adam Smith og Lord Byron. Han var også en vitenskapsmann, med mange viktige oppdagelser på «rullebladet». En av dem var imidlertid en blemme, bokstavlig talt. Hunter jobbet nemlig med kjønssykdommene syfilis og gonoré. På dette tidspunktet skal så mye som en femtedel av alle Londons kvinner ha vært prostituerte, og det var dårlig med kondomer, så disse sykdommene var åpenbart svært vanlige. Hunter og kollegene hans skjønte at sykdommene på en eller annen måte var seksuelt overførbare, men hvordan de fungerte og forholdet mellom dem var ikke like godt forstått.

John Hunter.
John Hunter.

Man forsto generelt ikke så mye av sykdom, og Hunter hadde en teori som gikk ut på at samme person aldri kunne lide av to forskjellige sykdommer samtidig. Så med tanke på at mange led av både gonoré og syfilis, måtte disse to sykdommene faktisk være én og samme lidelse. Det vil si, at gonoré, som var svært vanlig, kunne lede til den mye mer alvorlige sykdommen syfilis senere. For å bevise dette bestemte han seg for å infisere en person med gonoré, og se om han utviklet syfilis. Hunters eksperiment ville kun fungere om personen som ble smittet hadde hatt gonoré tidligere, og den populære utgaven av historien om John Hunter skal ha det til at han bare visste om én slik person: seg selv.

Ifølge denne versjonen laget han små snitt i huden på sin egen penis, og smørte på væskeaktig verk fra en gonoré-pasient. Det hadde det ønskede resultatet: Han fikk gonoré. Og noen uker etterpå dukket det opp en syfilis-vorte på penisen hans. Suksess! Teorien var bevist! Det må sies at det er uenighet om hvorvidt dette faktisk skjedde – det vi vet med sikkerhet er at eksperimentet fant sted, men enkelte hevder Hunter brukte en annen stakkar som forsøksperson i stedet. Det endte i alle fall med en vitenskapelig rapport, som ble viden kjent og akseptert som sannhet. Med det er det i dag enighet om at han med dette satte forskningen på disse sykdommene kraftig tilbake, fordi han tok selvsagt feil. Han hadde bare klart å infisere seg eller forsøkspersonen sin med verk fra en person som led av begge sykdommene samtidig. Godt jobba! 

Hvis du synes vi har beveget oss inn på guffent territorium med dette siste forsøket, bør du kanskje ikke gå videre til neste side. Der blir det nemlig mye verre.

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen