Test

Elvira Madigan ? Regent Sie

Rent hypotetisk: Cradle of Filths promiskuøse tvillingsøster (i dette tilfellet Elvira), Wagner, Dimmu Borgir og Bal-Sagoth omfavner hverandre i vill utukt. Samstundes med denne høylytte forlystelsesorgien smeller ekkoet av TV-spill så vel som liturgisk kirkemusikk friskt i bakgrunnen, og i sentrum av begivenhetene så å si, ligger tøsen Elvira Madigan med krusifikset for hånden og gjentar den noe klamme ytringen: «Let Jesus fuck you». Omtrent der har vi ”Regent Sie” i et nøtteskall.

Ikke særlig nifs

"Regent Sie" flørter med de fleste sjangre og uttrykk. Ofte går det ganske så bra.

Angivelig har et halvt tiår gått med til svenske Marcus Hammarströms skaperverk ”Regent Sie”, med den snedige og forlokkende undertittelen ”Shedevils of Demonlore – of blood, crosses and biblewars”. (Hva angår titler fornekter han seg i alle fall ikke). Dette er et rent konseptalbum som nærmest er for rockeopera i black metal-stil å anse, selv om begrepet ikke blir fullt dekkende. Over tre album har Madigan tidligere liret av seg styggedom og infamiteter kamuflert som kullsvart rock og pompøs 80-talls metall. Siste krumspring bød bl.a. på høyst uortodokse versjoner av Tori Amos og Chris deBurgh (!) og ikke minst temaer fra TV-spillet ”Final Fantasy X” og serien ”Alien Nation” som også fant veien til pussige ”Angelis Deamonae - Wiccan Aftermath” fra 2005. Samtlige finpusset og brettet etter black metal-prinsippet naturligvis. På det fjerde opus, som på flere måter kan leses som Elviras svanesang, strammes grepet ytterligere om både det ekstreme og mer konvensjonelle.

Symfonispillende engler og buldrende avguder

Sceneteppet trekkes til side og den ti minutter lange og episke Mortal Man & The King får æren av å varme opp det forventningsfulle publikum. Som seg hør og bør slik dødsmetallens dogmer foreskriver, slår mørke og kalde gufs mot en da kistelokket åpnes lik Pandoras eske. Men det er ikke bare likstank å fornemme. Overvettes parfymering etter rockeoperaens prinsipper lar pompøse og teatralske odører blandes godt inn, og ved nærmere øyesyn ser vi også at det hele er pent klippet og frisert i progrock-stilen, selv om man kan skimte en flagrende manke man oftest forbinder med 80-tallets metallblødmer dinglende der i bakgrunnen.

Formel 1-basstrommer dundrer og buldrer som om det var tordenguden Tor som fôr over himmelen med sin skranglende vogn, gitarene hyler og spyr ut edder og galle og Marcus snerrer og bjeffer som styggen selv. Abrupt likvideres alt av rockestøy, og opp av asken stiger pianofuger og vakre strykerarrangement helst assosiert med søte små engler. Djevelstemmen erstattes med en mer tradisjonell rockestemme (tenk Queensrÿche), og kirkeorgel og rock forenes og vekker assosiasjoner til Type O Negative for en stakket stund. Men så åpnes himmelens sluser atter en gang, og dødsmetallsyndfloden vasker vekk rubbel og bit, for igjen å la de sorte blomster spire.

Marcus Hammarströms vil være mørk og dyster, men får det ikke alltid til. Likevel er
Marcus Hammarströms vil være mørk og dyster, men får det ikke alltid til. Likevel er "Regent Sie" vel verdt en lytt.


Og presten smiler i skjegget mens det hellige rekviem fremføres

Åpningen er høyst betegnende for den 23-kutt lange ”Regent Sie”, som åpenbarer seg lik et eventyr som beveger seg over flere tablåer – fra det interessante til det mildt sagt enerverende. Men slik må det nødvendigvis være for å bevare dramaturgien..? En nokså irriterende fortellerstemme som hentet fra Ringenes Herre eller der omkring, dukker med jevne mellomrom opp og ledsager oss på reisen, gjerne forsterket med serafiske og/eller spøkelsesaktige keyboardstrykere. Komisk eller stemningsskapende? Tja..

Hva prekenen innebærer forblir noe uklart inntil man sitter med tekstene i fanget. Det hyles som en stukket gris eller skrikes hest à la Dani Filth (to sider av samme sak vil noen hevde), og misforholdet mellom diksjon og budskap blir påfallende. Det forkynnes visstnok om svik, ære og tilraning av både monarki og religioner, og det gjøres med glimt i øyet – men med en underliggende moral eller en sarkastisk skjult agenda. Åpen for tolkning altså.

Likesom den reelle, men for lengst avdøde danske sirkusartisten og linedanseren Elvira Madigan, hvor navnet naturligvis er hentet fra, balanserer også dette albumet på det tveeggede sverd. Det bugner av pompøse og storslåtte Wagner og Mahler-referanser og svulstige King Diamond-svisker til nesten plagiat av den symfoniske metallen Cradle of Filth er elsket/hatet for. Legg til partier fra filmer/spill i fantasy-leiren, en slump tritonus-intervaller og reinspikket heavy metal, og den berømmelige tegningen burde være forståelig. Temaer repeteres, bekledd i ulike drakter og fletter det sammen til et gedigent, krevende, men etterhvert trettende kostymeball.

Konklusjon

Utvilsomt et dyktig gjennomført album; Madigan mestrer det meste og taler genrens sjargong bedre enn svært mange. Men den tornekronede belastning for slike ”tunge” konseptalbum blir ofte at de i all sin pompøse prakt så nødig vil miste grepet om lytteren at man isteden mister grepet om seg selv og sin berettigelse. Det er mye garnityr, den er teknisk, polert, logisk, profesjonell og nærmest kalkulert i sitt frieri. Ja nesten uten sjel, men denne er vel solgt til djevelen, så det spiller mindre rolle. Har du derimot ønsker om å utvikle dine pretensjoner om å bli en betydelig og sjangervill black metal-lytter, er dette midt i blinken. De barskeste guttene i klassen vil kanskje bestride dette og anklage Madigan for å seile under falskt flagg, da musikken er for pompøs til å kunne betegnes som djevelrock. De lærde får strides. Alt i alt er ”Regent Sie” et ganske godt album. Oppned-kors på halsen.

Elvira Madigan Regent Sie   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen