Test

Du har blivit stor nu (en kamp)

I vårt kjære naboland i øst nyter Nina Ramsby i disse dager anselig respekt for sine kreative artistiske utløp i band som Grand Tone Music, Baxter, Salt, og ikke minst for samarbeidet med Martin Hederos og Brent Hunter. Viser og folkemusikk, rock, pop, jazz og elektronika – intet synes fremmed for «flickan med den stora rösten». Når hun så forener krefter med Ludvig Berghe Trio, betegnet som en av Sveriges fremste jazzbaserte pianotrioer, og med fjorårsferske ”Årets beste jazzutgivelse” i lommen, da må det vel bli gull (og blå).

Ludvig Berghe Trio har smidd toner sammen i nærmere syv år og videreført den amerikanske jazztradisjonen, men «forenet den med nordisk romantikk» ifølge eget utsagn. Vi får tro dem på det. Ramsby har vært avstandsforelsket en stund. Hun har i smug skrevet tekster til deres repertoar, men omsider tok hun altså motet til seg og presenterte lyrikk og melodilinjer. Resten er historie som man sier.

Jazztobakk og sprudlende popvann

Trionen som plutselig ble en kvartett leverer kvalitet, men selv det kan bli for ensformig i lengden.
Trionen som plutselig ble en kvartett leverer kvalitet, men selv det kan bli for ensformig i lengden.

Prosjektet åpner inderlig og kattepotestille med Nu väntar tiden; døsig formiddagsjazz perfekt for regntunge lørdagsformiddager. Nina knirkehviskesynger behagelig, men mellom knekkene i den langsomme og sympatiske poesien røpes en varm og romslig stemme som av og til titter frem og skinner. Lekne, forsiktige anslag på pianotangentene og Ninas vokal ligger naturlig og fremst i lydbildet. Men visedikteren er sågar en habil instrumentalist, og ved flere anledninger supplerer hun det tradisjonelle jazzrepertoaret med ømme og blå klarinettoner. Andre ganger blåses det friskt fra kornetten. Trioen har sannelig blitt en vital kvartett. Og når låtene (litt for sjeldent) åpnes opp og byr på seg selv med fornuftige og neddempede soloer, spennende arrangement og generell kløktig instrumentering – da er det deilig å være norsk i Sverige!

Lars Ekmans kontrabass kosebuldrer stødig, men småforlegent fra et mørkt hjørne, akkompagnert av vispetrommer og cymbalsus fremelsket av Daniel Fredriksson. Rytmeseksjonens pappfigurer danner i så måte et pålitelig, men lite spennende lerret hvor Nina og Ludvig får boltre seg tilsynelatende fritt med musikkens pensler: Abstrakt, improvisert og lekent innenfor en bestemt ramme. Pianoet jager vokalen som en mår etter ekorn, andre ganger byttes rollene, stundom unisont – men hele tiden i lystig samspill. Vi flyger in solens ljus er et lite høydepunkt. Det ender ikke som i myten om Ikaros. Han laget som kjent vinger for å flykte fra Kong Minos, men trosset advarslene om å fly for nært solen da den ville smelte voksen som holdt fjærene sammen. Ramsby/Berghe drukner ikke slik Ikaros gjorde. I stedet flyter de på en subtropisk bølge, duvende frem og tilbake med havsalt i barten, sand mellom tærne og Antonio Carlos Jobim i hoftene.

Litt nytt, mest gjenbruk

Lydig og behagelig nyjazz fra söta bror.
Lydig og behagelig nyjazz fra söta bror.

Samtlige elleve komposisjoner er ført i pennen av pianomaestro Berghe, tekst og sangmelodier kommer fra Ninas bankende hjerte og svenske fornuft. De tradisjonelle jazzmønstre legger seg umiddelbart: Slepen Chet Baker, en dose cooljazz med elementer fra den sørgmodige popens verden, især i den melodiske oppbyggingen, og om man tar i bruk den frodige fantasien – noe som kan minne om Burt Bacharachs mer avkledde stykker. Visedikterinnens stemme drar veksler mellom Elizabeth Shepherd og Monica Zetterlund, men fremstår allikevel som selvstendig og egenartet.

Du och jag e på väg igen samt den finurlig rytmiske Ere sagt, ere så?, er strengt tatt de eneste låtene som bryter den rolige og småmonotone fasongen platen har. Mer variasjon hadde vært ønskelig. Selv om Ramsbys stemme er sterk som Pippi, og Berghes delikate pianotriller er «trevlig som en glad och tjock morfar» – og at disse attpåtil går like bra sammen som gin og tonic, så kan man altså få for meget. Det blir for uengasjerende og masete i lengden. Dog, på sitt beste presenteres et stykke lett jazzfilosofi som formidler en herlig følelse av pusterom og ettertanke midt i travelheten.

Konklusjon

Svensk nyjazz, manifestert i dette kosekonseptet, vil kunne glede den rødvinselskende tradisjonalisten på Herr Nilsen, busemannen i bakgaten og den trauste bingospillende husmoren med utpreget sans for handling av sigaretter og ildvann like utenfor Halden. Kort sagt, musikk for nesten hele familien. Det er trygt og traust, trevligt och tråkigt. Det er Volvojazz.

Nina Ramsby / Ludvig Berghe Trio Du har blivit stor nu (en kamp)   Les mer »

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen