Test

Diary of the Dead

En gjeng stressede ungdommer er i ferd med spille inn en lavbudsjetts-zombiefilm i et avsidesliggende skogområde. I mellomtiden begynner nylig avdøde mennesker på mystisk vis å gjenoppstå, en begivenhet som blir behørig dekket av ivrige medier. Ganske snart ender også filmteamet opp med å filme sin egen desperate overlevelseskamp mot horder av kjøttsultne, vandrende lik. Høres det ut som en suksesshistorie?

Zombie-polemikk

Selvfølgelig må man filme sin egen kamp for å overleve.
Selvfølgelig må man filme sin egen kamp for å overleve.

Nå er det 40 år siden George Romero lanserte klassikeren "Night of the Living Dead", og mellom sine mer ukjente grøsserprosjekter, vekker han stadig til live igjen sine råtnende, blodtørstige hjertebarn. Den forrige og fjerde filmen i rekken, "Land of the Dead" fra 2005, hadde dog lite nytt å tilføre sjangeren og ble langt på vei utkonkurrert av de senere års revitalisering av horror-sjangeren når det gjelder både sjokkeffekt og skrekkfilm-attributter for øvrig.

Med sitt seneste fremstøt, "Diary of the Dead", ser Romero ut til å ha tatt konsekvensen av dette, og har valgt å lage et slags filmatisk debattinnlegg fremfor å utfordre sensurmyndighetene. Resultatet er blitt en polemisk, samfunnskritisk film med grøsser-undertoner, der hvor hans hovedverk ”Dawn of the Dead” endte opp med å bli det motsatte.

I en kanskje litt gammelmodig tone er det først og fremst media og informasjonssamfunnet som får gjennomgå i "Diary of the Dead", og Romeros hjertesukk går ut på at det moderne medieapparatet skaper følelsesmessig distanse, og at den massive meningsmitraljøsen vi pepres med og det digitaliserte informasjonsdopet vi mates med daglig, egentlig bare fremdyrker apati og perverterer vårt verdisystem. Eller noe slikt.

Reflekterende

Forhenværende død og nå levende politimann bryr seg ikke så mye om du holder fartsgrensa eller ei.
Forhenværende død og nå levende politimann bryr seg ikke så mye om du holder fartsgrensa eller ei.

Og poenget er i grunnen både treffende og betimelig. For er ikke egentlig vår maniske internettsurfing og rutinemessige, daglige nyhetsinntak et uttrykk for en stadig mer desperat søken etter følelsesmessig stimulans i en tid hvor dette blir stadig vanskeligere å oppnå etter hvert som empatien gradvis paralyseres? Og er det ikke også slik at det siste trekantdramaet i Hotel Cæsar utløser samme, eller kanskje til og med sterkere, respons enn den seneste selvmordsbomben i Irak?

Når en situasjon fanges av et kamera, blir den straks mer uvirkelig. Som når kameramannen i filmen, i en situasjon som minner meget om en filmscene han spilte inn tidligere, finner det bedre å fortsette å filme når en ekte zombie angriper kjæresten, med det påskudd å ville informere verden om hva som faktisk skjer. Og når informasjons –og underholdningsbegjæret blir viktigere enn å redde menneskene, er det vel følgende spørsmål Romero egentlig stiller: Er menneskeheten egentlig verdt å redde?

Ergo er "Diary of the Dead" overraskende reflekterende til å være en grøsser. Det virker litt som om den 69 år gamle, formodentlig avtroppende, horror-inspiratoren forsøker å ta et slags oppgjør med sine tidligere, spekulative meritter og gjøre sjangeren mer stueren. Men samfunnskritikken er vel overtydelig og litt dårlig integrert i filmen, blant annet eksemplifisert av autentiske, sporadiske klipp fra dramatiske nyhetssendinger og overforklarende replikker. Mulig Romero undervurderer sitt publikum en smule her, og dessuten forurenser det mye av den generiske appellen.

Delvis sjanger-tro

Men for all del, standardelementene er jo på plass, og Romero har jo ikke helt glemt sine gamle kunster. I oppskriftsmessig stil blir ofrene først bitt, deretter reinkarnert som vandrende kjøttblinker og parteringsobjekter, med påfølgende innvollsutgytelse og de obligatoriske hodeskuddene. Neimen om livet etter døden er så glamorøst som religiøse bedrevitere skal ha det til, altså.

Og til å være en independent-film med lavt budsjett er effektene definitivt godkjent, men blodmengden vil på ingen måte avskrekke dagens ”Saw”-blaserte ungdommer. Likevel ivaretar ”Diary of the Dead” mye av den typiske klaustrofobiske, apokalyptiske stemningen som er mye av sjarmen med disse zombiefilmene. Dette forsterkes også litt av ”Blair Witch Project”-stilen filmen er laget i.

Konklusjon

Det er vel grenser for hvor langt man kan dra zombie-konseptet, men likevel hadde nok undertegnede helst sett at Romero hadde returnert til røttene og forsøkt seg på noe mer enkelt og rendyrket i stedet å drasse sine kjære post-mortem-kannibaler inn i den politiske arenaen. "Diary of the Dead" er ikke desto mindre en severdig film for den trofaste sjangerfansen, og vesentlig bedre enn "Land of the Dead". Om det skulle være av betydning, har DVD-utgivelsen for øvrig intet ekstramateriale.

Diary of the Dead   Les mer »

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen