Anmeldelse

deUSYNLIGE

Den folkekjære regissøren Erik Poppe, med filmene "Schpaaa" og "Hawaii, Oslo" på sin merittliste, vender her tilbake med et sterkt drama om noen ganske seriøse emner. Vi følger Thomas (Pål Sverre Valheim Hagen), som slipper ut fra fengsel etter å ha sonet en straff for drapet på en liten gutt. I løpet av oppholdet i buret har han lært seg å spille orgel, noe som gir han jobb som organist i en kirke. Som vanlig innhenter fortiden en og Thomas er intet unntak. Moren til den avdøde gutten, Agnes (Trine Dyrholm), finner nemlig ut om løslatelsen og det er ikke lett å si hva som skjer etter hvert som følelsene involvert forsterkes mer og mer.

En appell til folkeskikk!

Pål Sverre Valheim Hagen har sin første hovedrolle i en spillefilm med
Pål Sverre Valheim Hagen har sin første hovedrolle i en spillefilm i "deUSYNLIGE". Foto: Paradox

Før selve anmeldelsen vil jeg benytte anledningen til å komme med en utskjelling av norsk kinokultur. På grunn av noen snodige omstendigheter havnet jeg tydeligvis på en offentlig visning av "deUSYNLIGE". Gjett hvem som var så heldig å havne ved siden av tidenes største drittsekker av noen fjortiser? Jo, denne stakkars anmelderen. De snakket ved de mest upassende anledninger (filmen har en rekke stille og følelsesladde scener), gestikulerte, uffet seg stadig vekk, var mer interessert i mobilen enn i selve filmen, dunket bakhodet i setet så seteraden gynget, rotet i vesker og gjorde et nummer ut av å ta på seg ytterklær – lenge før filmen var ferdig. Blodet mitt kokte nesten over og det hjalp ikke engang med se-stygt-på-dem-trikset. Så, hvis noen med hang til kino-sabotasje skulle finne på å lese denne anmeldelsen - ta dere sammen, og vis hensyn.

Parallelle handlinger

Det er derfor med forbehold at jeg anmelder denne filmen, ettersom det er fullt mulig at inntrykket mitt av den ble ødelagt av vår herlige ungdom. Nok om det. I "deUSYNLIGE" benytter regissør Poppe seg av noen spesielle filmatiske og fortellingsmessige grep. Omstokkingen av kronologisk tidsløp og parallelle handlinger kjenner vi igjen fra "Hawaii, Oslo" og det blir brukt på en virkningsfull måte også her. Vi blir kjent med de to hovedrollene hver for seg og på denne måten blir våre sympatier for dem bygget opp på en omstendelig måte. Når disse to handlingene krysser stier er det duket for trøbbel, et mønster som er godt kledd opp av Poppe.

Ved å benytte seg av en slik organisering av handlingen kan man fort bli repetitiv og kjedelig (det syns i alle fall fjortisene ved siden av meg etter all uffingen deres å dømme), men det hjelper til med å bygge opp til et emosjonelt klimaks. Når vi ser de samme scenene igjen fra et annet perspektiv, sitter vi med mer informasjon enn forrige gang og vår sympati for de tragiske rollefigurene øker. Filmen føles dermed ikke oppstykket eller overflødig, men det er tydeligvis ikke alle som er enig med meg når det gjelder akkurat den biten. En annen meget positiv side ved filmen er den fantastiske orgelmusikken Thomas spiller. Virkelig en fryd for ørene!

Blodig alvor

Teaser: deUSYNLIGE

Vis større

"deUSYNLIGEs" noe uvanlige struktur behandler de alvorlige temaene rundt barnedrap og følger med respekt, noe som like gjerne ikke kunne ha vært tilfelle ved drukning i fancy virkemidler. Filmen er likevel ikke uten svakheter. En ganske umiddelbar svakhet er filmmakerens evige problem: Barneskuespillere. Barn klarer ikke å spille overbevisende, men det er strengt talt ikke deres feil.

Jeg er sikker på at det går an å regissere dem til å levere en troverdig rolle, noe Poppe ikke mislykkes med fullstendig. Det ville vært feilaktig å påstå det, for ved flere anledninger glimrer virkelig barna til. Men i det store og hele høres de litt falske ut, noe som er synd. Hovedrollene spiller derimot gnistrende godt. Valheim Hagen som en angrende synder og Dyrholm som en desperat mor på jakt etter svar på det inderlige spørsmålet «hvorfor» er vel verdt å få med seg. Da er det ekstra trist at fortellingen ikke beveger mer enn det den gjør.

For det er blodig alvor i både historie og tematikk, men det griper ikke inn i hjerterota. I enkelte anledninger merker tårekanalene presset, men ikke ofte nok. Det kan likevel gjerne hende at mange vil føle med rollefigurene og dermed leve seg enda mer inn i den dystre fortellingen. Filmen legger subtilt opp til det. Flere scener med angst og sorg hadde gjort seg, men det er mye mulig at Poppe ikke ville overdrive så det hele utviklet seg til en evinnelig tåreperse. Betoningen av følelser er med på å distansere seeren nok til at han eller hun kanskje vil reflektere over viktige temaer som hevn og tilgivelse, men litt mer pathos hadde ikke vært å forakte.

Konklusjon

Selv om "deUSYNLIGE" dukker opp i et friskt formspråk, er filmen såpass nøye balansert og overveid at de eventuelle hysteriske scenene i filmen aldri blir for sentimentale. Den dystre historien fortelles med en nedtonet fortellerteknikk som blir utfylt av glimrende og vakker orgelmusikk, noe som er med på å heve inntrykket. Filmen klarer dessverre ikke å engasjere like mye som den burde, men alt i alt er "deUSYNLIGE" en god kinoopplevelse.

Kommentarer (9)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen