Anmeldelse
Al Pacino som Michael Corleone.

Den ultimate klassiske film: del 2

I 1958 befinner Corleone-familien med Michael som overhode seg i Nevada etter en vellykket forflytting fra New York. Michael, som den kyniske og forretningsdrevne lederen han har blitt, søker etter å utvide sitt maktimperium og vender blikket mot Cuba. Samtidig får vi tilbakeblikk til den unge Vito, faren til Michael, sin ferd fra å være en lutfattig immigrant i 1901 til å bli sjef for en av de fem store mafiafamiliene.

Sammen med The Godfather fra 1972 utgjør The Godfather: Part II det som kalles The Godfather Saga, som også ble sendt som en helhetlig miniserie på TV. Disse filmene er så sammenvevde og symbiotiske at det egentlig ikke er hensiktsmessig å dele dem, men av rent praktiske årsaker er det nettopp dette vi må gjøre her og nå. Derfor er det med en stor glede å utrope Part II som den beste oppfølgeren noensinne.

En ny dualisme

The Godfather: Part II baserer seg delvis på romanen The Godfather av Mario Puzo og materiale skrevet utelukkende for filmen. Dette blir synliggjort gjennom de to parallelle fortellingene som utfolder seg i ulike tidsrom, men med samme tema. Hovedfortellingen, som er ny, følger Michael Corleone på slutten av 50-tallet med forræderi og politiske tumulter, mens den akkompagnerende historien fra romanen handler om faren Vitos vei til makten. Denne nye dualismen setter hendelser mer i perspektiv og gjør at alt får mer slagkraft enn hva det ville fått på egenhånd.

Robert De Niro trer inn i rollen som den unge Vito og fungerer på mange måter som en slags motsetning til sin yngste sønn Michael. Der Michael er utilgivende og ubarmhjertig, er Vito hakket mer medmenneskelig og familiekjær. Begge har fellestrekk i en aksept av vold som virkemiddel, men de bruker den forskjellig og følgene blir derav enda mer ulike. Denne nye typen utforskning mellom kontraster gjør at Part II ikke føles som en repetisjon fra forgjengerens behandling av forholdet mellom ond og god.

Hjerteskjærende

Den nye historien fra 50-tallet er spennende og inneholder flotte vrier og vendinger, noen mer hjerteskjærende enn andre. Svikene Michael opplever er ved første øyekast uforståelige, men når man ser reaksjonene og handlingene blir de nettopp forståelige, og i samband med tilbakeblikkene gir dette grobunn for de mest triste og tragiske øyeblikkene festet til celluloid. Forrige film inneholdt visstnok en rekke vemodige scener og Part II drar dette enda lengre, men uten å føles sentimentalt.

Part II inneholder noen av de mest opprivende øyeblikkene i filmmediets historie. Film nummer én og tilbakeblikkene bygger opp det følelsesmessige spekteret ved å la oss bli kjent med familien og karakterene, og film nummer to bryter dette ned hardt og brutalt. Det er trist og vondt, og vitner om et sant mesterverk. Når slutten nærmer seg og kortene har blitt spilt, familien er et ekko fra fortiden og høstens kulde sniker inn, da er perfeksjonen nådd. Jeg behøver ikke engang å nevne alle de øvrige elementene ved filmen (som forøvrig er like mesterlig som i forrige film), og peker kun til filmens siste scene. Dette er en fantastisk avslutning på en mesterlig saga.

Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

The Godfather: Part II er en av de få oppfølgerne som kan sies å være like bra eller enda bedre enn forgjengeren, som også blir klassifisert som et mesterverk. Det beste er å se de to filmene som én stor saga om familie, nostalgi og det tapte, gode liv. Den fantastiske tematikken blir fulgt av en like god spenningskurve og melankoli, og The Godfather: Part II blir derfor å anse som et av de største mesterverk innen klassisk filmfortelling.

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen