Intervju

Den afghanske jenta - Farzana Wahidy

Etter å ha opplevd borgerkrig, Taliban-styre og invasjon ble hun fotojournalist.

Blant de mest spennende gjestene på Nordic Light-programmet i 2012, er den kvinnelige afghanske fotografen Farzana Wahidy. Siden midten av 2000-tallet har hun levert nyhets- og featurebilder til byråer som AFP og AP, men på siden jobber hun med et personlig prosjekt om kvinner i Afghanistan. Vi snakket med henne om hvilke utfordringer hun opplever i hverdagen som fotograf, og om fremtiden i et land som rangeres som verdens nest verste land å bo i for kvinner.

– Hva skjer når alle de internasjonale styrkene trekker seg ut i 2014? Mesteparten av interessen fra utenlandsk media er på grunn av de vestlige styrkene, og hva som skjer med oss som jobber her når disse forlater landet er jeg svært bekymret for, forteller Wahidy.

Gule, grønne, røde, noen ganger hvite, men som oftest blå.<br>– De blir ikke så lett skitne, men er heller ikke så varme som de mørkere fargene.
Gule, grønne, sorte, røde, noen ganger hvite, men oftest blå.
–De blir ikke så lett skitne, men er heller ikke så varme som de mørkere fargene.

To visittkort
De utenlandske fotobyråene står idag for mesteparten av inntektsgrunnlaget til Farzana Wahidy og mannen Massoud Hossaini. Tilknytningen til utlandet åpner et helt annet marked enn det afghanske. Mange av bildene de tar vil være vanskelige å publisere i det hele tatt i Afghanistan, hvor mange av historiene ville kunne få kildene i problemer.

Mary Ellen Mark forsikrer seg
Mary Ellen Mark forsikrer seg om at hun har fått riktig utgave av Wahidys visittkort. Den med nettadressen på.

– Derfor har jeg to sett med visittkort. Ett med adressen til hjemmesiden min og ett uten. Du får ikke så mange søketreff på navnet mitt hvis du ikke skulle komme til å skrive det på engelsk. Det hjelper meg å unngå å tiltrekke meg mer uønsket oppmerksomhet.

Ville lære å skrive
Selv oppdaget Farzana fotografi ved en tilfeldighet. Skolegang ble vanskelig da Taliban tok over styringen av landet. Hennes far sørget for at hun fikk ta skoletimer i hemmelighet, men han måtte selv flykte fra Kabul. Farzana opplevde å bli banket opp på gata for å ikke gå tildekket, og gikk med burka i fra hun var tretten til hun ble seksten år. Opplevelsene av urettferdighet og undertrykking gjorde henne deprimert og frustrert. Etter at Taliban ble drevet ut av landet - og hun kunne fortsette skolegangen - var hun tilfeldigvis tilstede da noen arbeidskollegaer fylte ut søknadsskjemaer til fotojournalistikkstudier i Kabul.

– Jeg visste ikke hva fotojournalistikk betød, men siden det tydeligvis inneholdt journalistikk fikk jeg tak i et ledig søknadsskjema og søkte. Jeg tenkte ikke mer på det, jeg glemte det faktisk, men ble veldig glad da jeg var en av 20 som kom inn!

På skolen i Kabul fikk hun lære å se bilder, om bildenes måte å fortelle historier på, og ble oppslukt av mulighetene til å formidle egne tanker og følelser. Da hun var ferdig på denne skolen begynte hun å jobbe for Agence France-Presse i Kabul. Etterhvert fikk hun også oppdrag andre steder, men det bød på utfordringer.

– I Afghanistan er det ikke vanlig at kvinner reiser alene, så jeg har bestandig måtte ha med meg min far, eller bror hvis jeg skal gjøre oppdrag andre steder.

Etter tre år i AFP, i 2007, fikk Farzana et stipend som gjorde at hun kunne reise til Canada for å studere fotografi på et enda høyere nivå. Under oppholdet der fikk hun også en pris gjennom National Geographic All Roads Photography Program, som betød at hun fikk pengestøtte og utstyr til å gjennomføre et eget prosjekt, i tillegg til å få reise til USA for å møte redaktører og fotografer der.

Mens hun holdt ansiktsstykket fra en burka foran kameraobjektivet gikk hun rundt og lette etter motiver som kunne illustrere
Mens hun holdt ansiktsstykket fra en burka foran kameraobjektivet gikk hun rundt og lette etter motiver som kunne illustrere lengselen fra innsiden.

– Jeg vil ha det slik i landet jeg vokste opp i!
Da studiene var ferdige i 2009, dro Farzana tilbake til Afghanistan for å fotografere videre. Nå følte hun det som en forpliktelse å utnytte muligheten hun - som kvinne fra Afghanistan - hadde til å få tilgang til rom og historier folk som er lukket for fotografer utenfra. Et av signaturbildene hennes reflekterer denne fordelen. Bak et nettinggitter fra en burka kan seerne skimte drømmen. En frigjort og utildekket kvinne.

– Fotografi er for meg et universelt språk som kan leses av alle.

Dette er kanskje spesielt viktig i et land som Afghanistan, der analfabetisme blant kvinner er på oppunder 90%. I Canada fikk hun flere ganger spørsmålene. "Hvorfor blir du ikke her i vesten?", "Hvorfor gir du fra deg friheten, likestillingen og rettighetene?", "Hvorfor drar du tilbake dit?". Svaret er enkelt og vanskelig på samme tid.

– Jeg vil gjerne ha disse frihetene, rettighetene og mulighetene, men jeg vil ha dem i Afghanistan. Landet jeg vokste opp i.

Bildene til Wahidy forsøker å forteller noe om menneskene inne i de blå kledningene.
Bildene til Wahidy forsøker å forteller noe om menneskene inne i de blå kledningene.

Frykter 2014
Hvor langt inn i fremtiden dette ligger - de har ennå ikke kommet så langt de hadde får Talibanstyret ble innført - er vanskelig å spå. Noe som derimot har fått en dato, er de internasjonale styrkenes tilbaketrekking. I løpet av 2014 skal NATO og USAs styrker forlate landet, og virkningen er uoversiktlig. Kommer Taliban tilbake til Kabul? Vil Afghanistan bestå eller deles? Det er også mye som tyder på at utenlandsmarkedet for journalistikk tørker ut i takt med troppene.

- Hva vi isåfall gjør, vet jeg ikke. Er det tiden for eksil?

Den tanken har noen tenkt før henne. Da Farzana og Massoud skulle reise til Norge for å delta på Nordic Light, var det bare såvidt de fikk visum. Arrangøren hadde til slutt nesten gitt opp tanken, før det løste seg i siste øyeblikk.

Ser håp blant de yngre
For tiden holder hun på å starte et nytt prosjekt. De siste årene har hun jobbet 8-9 måneder i året på bestillingsoppdrag, og 2-3 måneder på egne arbeider. Nå ønsker hun å forsøke å dokumentere den oppvoksende generasjonen. De som vokser opp etter at Taliban ble drevet fra Kabul.

- Hvis arbeidsmarkedet tørker ut kan jeg kanskje bli lærer, sier hun ettertenksomt.

De unge
De unge er fremtiden selv i Afghanistan.

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen