Test

Benea Reach - Alleviat

Benea Reach gav i 2006 ut sitt første album, "Momunmet Bineothan". Det ble de, veldig fortjent, nominert til Spellemannspris for. Albumet var nemlig en beinhard, men usedvanlig groovy bauta i det norske metalcore-landskapet. Bandet slo hardt fra seg, men til forskjell fra mange sjangerfrender gjorde de det med snert og groove, og plata var rett og slett ganske så funky.

Disse gutta kan slå fra seg, men har de glemt groovet?
Disse gutta kan slå fra seg, men har de glemt groovet?

Massivt

Nå er gutta tilbake med sitt andre album, "Alleviat". Dog er gjengen bak Benea Reach en rutinert ansamling musikere, blant annet fra band som white metal-bandet Extol og det ypperlige hardcore-bandet Selfmindead. At folka er rutinerte viser godt igjen på "Alleviat". Plata er gjenomarbeidet og proff, med voldsomme gitarmurer som tårner over lytteren. Vokalen river avgårde, noen ganger som en sint jetmotor i høygir, andre ganger som en brumlende bulldoser. Bandet har til og med funnet rom til litt clean-vokal mot slutten av langspilleren, et godt avbrekk i et massivt stykke rock.

Bandet suser ut fra startlinja med alle kanonene ute på åpningssporet "Awakening", og det tunge kruttet blir spadd jevnt utover de 11 sporene. Gjennom hele plata holder grunnkompet tett sammen i bunn, mens luftige gitarer brukes til å polere overflaten. Skarptrommeslagene krangler med basstromma om oppmerksomheten til lytteren, og teksten blør ut av munnen til vokalist Ilkka.

Ømt

Vokalarrangementene består for det meste av veksling mellom vanlig, skrikete hardcore-vokal og mer metal-aktig growle-vokal. God gammal oppskrift, men bandet treffer også ganske godt med en del av småtriksene sine, rent vokalt sett. Hør for eksempel hvordan skrike- og clean-vokal ligger oppå og støtter oppunder hverandre på "Rejuvenate", eller koringen på "Legacy". Slike små drypp av ømhet og feminitet gjør at "Alleviat" ikke bare er en testosteron-utladning, men viser at det ligger mer enn bare manndom bak helheten hos "Benea Reach".

Benea Reach holder koken oppe gjennom hele plata, men enkelte spor tas litt ned, slik som spor 5, "Reason". Lysten til å slå hardere på instrumentene til ligger dog der hele tiden, og det tar ikke lang tid før instrumentøset er tilbake.

Små drypp av ømhet og feminitet gjør at "Alleviat" ikke bare er en testosteron-utladning, men viser at det ligger mer enn bare manndom bak helheten hos "Benea Reach".

Selv om "Alleviat" er både profesjonelt skrudd sammen og fremføres av rutinerte musikere, er det noe som mangler på Benea Reachs andre album. Det triste er at det var noe bandet hadde på sitt første forsøk, nemlig grooven. Sporene på "Alleviat" slår mesterlig mot lytteren, men etter et par spor gjennom ørene blir det grøt av "Alleviat". "Monument Bineothan" hadde rett og slett flere spor med dansbare kvaliteter, rytmer fulle av knepp og teft. "Alleviat"s rytmer er mer maskinelle, og gir plata generelt mindre snert enn det førsteplata hadde.

Konklusjon

"Alleviat" er en ganske god, om enn noe monoton, plate. Dessverre lider platen litt av å skulle følge opp etter "Monument Bineothan", og "Alleviat" tåler ikke helt sammenhengen med sin forgjenger. Benea Reachs nye album er en god helhet, men mangler rett og slett noe av snerten til sin forgjenger.

Benea Reach Alleviat   Les mer »

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen