Test

Beck - Modern Guilt

Beck har fått litt hjelp på
Beck har fått litt hjelp på "Modern Guilt".

Becks tiende studioalbum kan se ut som starten på en ny æra for Beck. I anledning "Modern Guilt" har han nemlig både hyret inn nye medarbeidere og skrevet ny platekontrakt. Mer presist har Danger Mouse fra Gnarls Barkley produsert albumet, mens singer/songwriteren Cat Power har bidratt med vokal på to av sporene. Dessuten skal plateselskapet XL Records distribuere et Beck-album for første gang.

Det kan også se ut som at Beck går mer rett på sak enn hva vi er vant med. "Modern Guilt" fremstår med sine knappe 34 minutter som et svært konsist album, sammenlignet med for eksempel forgjengeren "The Information", som klokket inn på en drøy time. PR-stuntet med "lag ditt eget albumcover" fra den gangen er også borte, og erstattet av et lavmælt svart-hvitt fotografi av to musikere i et studio.

Typisk Beck

Når man går de ti låtene nærmere etter i sømmene, ser man imidlertid at Beck fortsatt er seg selv lik. Karrieren hans har vært preget av en kronisk schizofreni, en slags vedvarende identitetskrise. Han har vært innom det meste som finnes av sjangere, og fryktløst mikset mange av dem - riktignok med noe variende resultater. Siden han slo gjennom med den ironiske indiehiten Loser, har han vært innom alt fra poprock, funk og blues til folk og hiphop.

"Modern Guilt" er i så måte et typisk Beck-album, ettersom det vanskelig lar seg sette i bås. Det er snakk om småpsykedelisk poprock iblandet noen roligere låter og litt elektronika, med den mørke og litt monotone hiphop-stilen til Danger Mouse som fundament. Sistnevnte er kanskje mest kjent for sitt "Grey Album", der han mikset sammen vokalsporene fra Jay-Zs "The Black Album" og instrumentaler fra "The White Album" av The Beatles.

Beck er seg selv lik.
Beck er seg selv lik.

Hans mørkeste hittil

Også på "Modern Guilt" har Danger Mouse først og fremst en produsentrolle. Han lurer i kulissene, og man merker at innflytelsen hans hviler tungt over mye av albumet. "Modern Guilt" er kanskje Becks mørkeste album hittil, og sannsynligvis også hans mest psykedeliske. Om dette skyldes Beck eller Danger Mouse er vanskelig å si, men det er nok sistnevnte som har mest erfaring med akkurat den typen pop (for eksmpel fra prosjektet "The Good, The bad and The Queen").

Låtmaterialet er for øvrig ganske variert. Åpningssporet Orphans typisk for albumet, med sin moderne, rocka stil, lette psykedelia-innflytelse og en tung, mørk basslinje i bakgrunnen. På Replica er basslinjen langt mer fremtredende, og med tanke på den tunge elektronika-innflytelsen beveger låten seg nesten inn på territoriumet til Radioheads nyeste plate. Volcano er et godt eksempel på en roligere låt, med sitt lave tempo og bleke vokal. Med en litt mindre fremtredende rytmeseksjon kunne den kanskje sneket seg med på "Sea Change", Becks kanskje roligste album. Førstesingelen Chemtrails er på sin side det nærmeste albumet kommer psykedelisk rock, og er det sporet der innflytelsen til Danger Mouser er mest fraværende.

Konklusjon

Beck fyller snart 40, men med litt hjelp klarer han å holde koken. "Modern Guilt" er en logisk fortsettelse av Becks karriere, med et tydelig hint av Danger Mouse. Det er nok ikke Becks beste album, men fansen burde likevel være fornøyd - vi har da sett betydelig verre 40-årskriser enn dette.

Beck Modern Guilt   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen