Test

Ashlee Simpson ? Bittersweet World

Mangt og meget er blitt sagt og skrevet om Ashlee Simpson, denne popartist som foranlediger alt fra det mediokre til det hånlige hva gjelder kritikk og omtale i den glefsende ukepresse. For det er helst de mer negative vendinger som tas i bruk: Smakløs og hul som et stykke loff, trendjagende, tilgjort og opportunistisk. En konstruert artist uten snev av talent, som enkelte regelrett kaller dritt. Så vidt meg bekjent blir roser, selv de aller fineste, gjødslet med hestemøkk.

Ashlee Simpson har fått hjelp til å finne seg selv på ny. Det er langt på vei veldig bra.
Ashlee Simpson har fått hjelp til å finne seg selv på ny. Det er langt på vei veldig bra.

For på hennes tredje album spirer og blomstrer Ashlee i en akkurat passe frodig hage hvor vi skal berømme diverse anleggsgartnere for den trivelige flora som har vokst frem. Det skal medgis at anmelder ikke hyppig frekventerer Ashlees bittersøte verden, og er ellers lite bevandret innen denne genren. Til nå har det begrenset seg til én musikkvideo signert den unge popstjernen. Etter litt research lar vi også det forgangne høre fortiden til, imperfektum. Vi konsentrerer oss heller om nåtiden. Men siden vi opererer med den botaniske allusjon, kan vi fortelle at vi mye heller vil innånde den velluktende rosen slik Ashlee fremstår pr. i dag, fremfor det forhenværende da det mest nærliggende sammenligningsgrunnlaget innen planteriket var tistler, bulmeurt og røyksopp.

Grønne fingre gir rik musikalsk koloritt

Gartnerne det refereres til er ingen ringere enn medlåtskriverne og produsentene Timbaland, Kenna og Neptunes/NERDs Chad Hugo. I disse kyndige hender løftes musikken opp mot lyset med tilbakelent og tidsriktig noblesse, hvor tilsynelatende florlette melodier avslører en rekke fine detaljer. Mye av den gitarbaserte liksom-opprørske, skatepunkrocken Ashlee tidligere begikk, er skrellet vekk til fordel for mer rytmeorientert elektro-pop, rikholdig svøpt i 80-talls pastell og med kanter av überkommersiell rock. Og det kler henne vesentlig bedre.

Nye takter og retro-fetisj

Det pangstarter med en ørevennlig rocker av en tyggislåt man simpelthen ikke får ut av hodet. Outta My Head (Ay Ya Ya) er så forbasket irriterende enkel, eggende og hyperfengende – slik en poplåt skal være. Med samme driv som i f.eks. Nelly Furtados Maneater og noe Gwen Stefani-isk, eter melodien seg fremover i små bykst, hvor refrenget innprentes og hugges inn i minnet ved stadige repeteringer over en melodilinje som ikke viker et sekund. Låten Surferosa aldri klarte å skrive? Leken, uvøren og glad, med et minst like klebrig refreng som førstnevnte, er Boys som følger like etter. Den boltrer seg i Casio-keyboard og det beste fra 80-tallet med kjære referanser som Oh No Ono på sitt mest barnslige, Cindy Lauper og Sophie Ellis Bextor. Hittil er stemmen varm; saltvann og orkideer, sommer og forførelse. Intet klanderverdig å finne.

Ashlee har lagt noe av Avril Lavigne-rocken på hylla. Det gjør hun klokt i.
Ashlee har lagt noe av Avril Lavigne-rocken på hylla. Det gjør hun klokt i.

Med Rule Breaker detter skjelettene ut av skapet som et riksgyldig bevis på at platen ikke er kjemisk renset for rockelåter. Men denne gangen er Avril Lavigne-taktene lagt igjen på roteloftet. Forkledd som Pat Benatar eller Joan Jett fremføres en slags ny Mickey, 80-tallshiten udødeliggjort av Toni Basil, og for så vidt også Carola, med et Beat It-lignende gitarriff. Little Miss Obsessive er fløtepusrock à la My Chemical Romance, med stort hitpotensiale og allsangmuligheter.

Det skal ikke bestrides at kloden er velsignet med større talenter enn Simpson, men det virker som om produsenter og låtskrivere har melket stemmen hennes for hva det er verdt. Aller best klinger det når stemmen legges i et slentrende toneleie, enten kattemyk eller i tigersnerrende ekstase, med adspredt sensualisme i den hese knekk. For da makter hun faktisk å fylle låtene med en viss aura av myndig ømhet og finskåren råhet – i musikkens nystivede pertentlighet. Men når stemmen presses opp i stratosfæriske høyder, er det formelig så man hører stemmebåndet slår knuter, og båtmannsknop og renneløkker velter ut av trutmunnen. Heldigvis er det forsvinnende lite av det på denne platen.

Noen mangler

”Bittersweet World” har sine brister. Never Dream Alone er en meningsløs pianoballade man må til de baltiske Melodi Grand Prix-scener for å oppleve den rystende make til. Og What I’ve Become og Invisible er mistrøstig sangfyll i sin glorete rockeprakt. Hot Stuff derimot kjøres gjennom NERD-maskineriet og kommer ut nyfødt og kledelig tilgriset, dog frugalt instrumentert, med en rappende Ashlee. Skjønt, rap og rap. Det låter som barnerim fremført av en konfirmantblyg nybegynner, men det fungerer overraskende godt i selskap med monotone rytmer, en skurrende smalhans-gitar og hoppende pling-plong-lyder fra en skrall Casio.

Vi liker henne ikke, uansett!

Tredje forsøk fra fru Simpson byr på gode, fengende melodier. Produksjonen er smakfull og profesjonell, detaljert og ryddig. Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn det den er; en frisk sommerplate med et langt modnere uttrykk enn tidligere. Selvfølgelig er den overvettes kommersiell, og rollen som kokett forførerske bak mikrofonen spiller Ashlee nærmest prikkfritt. At pressen gir henne det glatte lag, som et fritt vilt i den kulørte presse, er nærmest en selvsagthet. Det er en vedtatt sannhet at Ashlee, ja hun er bare en blek kopi. Hun har blitt utpekt som hakkekylling, og til dels har hun staket ut kursen selv. Den famøse Saturday Night Live-opptredenen hvor Ashlee ga fenomenet playback et pinlig fjes utad og hun nedverdighet seg selv i øverste potens, henger igjen. Men alle fortjener en ny sjanse. Poenget er at hun musikalsk (på plate) ikke står tilbake for andre artister innen samme segment. Hva har vel knehøna Gwen Stefani som Ashlee Simpson formodentlig ikke har?

Konklusjon

Ashlee ringer våren inn på ny. Her er sol og glede. Ashlee er kanskje ingen sangfugl av rang, men med ekstra vingehjelp fra kobbelet av gjesteartister som Tom Higgenson fra Plain White T’s, Travis McCoy fra Gym Class Heroes og tidligere nevnte produsenter og låtskrivere, eleveres Ashlees musikalske uttrykk. For ca. halvparten av låtene er det bare å vise sin ubeherskede begeistring ved å kaste hatten i været.

Ashlee Simpson Bittersweet World   Les mer »

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen