Anmeldelse Anmeldelse: Syndicate

Er dette fremtiden, altså?

Forstyrrende brutal drapsorgie.

Cyberpunk er overalt! Deus Ex: Human Revolution og Hard Reset kom i fjor – i år venter vi på Prey 2 og mye omtalte Syndicate. Det kan se ut til at storstudioene endelig har gått litt lei moderne krigføring og postapokalypse, og går tilbake til den dystre fremtidsvirkeligheten skildret av bøker som Neuromancer og filmer som Blade Runner.

Jeg klager ikke. Både Neuromancer og Do Androids Dream of Electric Sheep har ligget på nattbordet mitt den siste tiden, og jeg synes fortsatt spillsjangeren har til gode å skildre slike univers ordentlig godt enda. Syndicate er kanskje det aller beste forsøket så langt, selv om det er uendelig langt unna det opprinnelige spillet fra 1993.

Vaskeekte plutokrati

Det er ikke et unikt rammeverk forklarer hvorfor du skyter folk i rollen som mannen med tidenes mest idiotiske actionnavn, Miles Kilo. Faktisk er det vanskelig å i det hele tatt forstå hvorfor du skyter folk til tider. Dette er en helt vanlig, dum actionhistorie løst basert på det opprinnelige spillets konsept.

Vi går en turbulent fremtid i møte.
Vi går en turbulent fremtid i møte.

Jobben din er å ta ut skittentøysvasken til et av megaselskapene verden styres av, ved hjelp av nakkeknekking, hodeskudd og generelt morbide drapsteknikker. Vi styrer en superagent med heftige implantater som gjør oss sterkere, kjappere og glupere enn den vilkårlige tullingen med et håndvåpen. Det ploger løypa for en illsint og hurtig actionopplevelse.

Meningsløs brutalitet

Minigun-våpenet deler målet i to når det treffer, nærangrep består som regel av en eller annen makaber vridning av nakken, spark i hodet eller skudd i fjeset. Når du dreper utvalgte agenter for å hente ut brikken deres, akkompagneres det gjerne av en voldsom sekvens hvor du stikker verktøy inn øret eller øyet.

Syndicate er forstyrrende brutalt.
Syndicate er forstyrrende brutalt.

Jeg blir rett og slett litt brydd av all volden i spillet, og har ikke for vane å la spill gå innpå meg på dette viset. Den manglende motviljen til å forklare nødvendigheten eller meningsløsheten av dette gjør det vanskelig å forsvare det, og som en ren kommentar til at vold og fascisme er meningsløst står det for isolert. Jeg vil vite hvorfor jeg kan skyte sivile i et spill som ellers er ultralineært og aldri forsøker å gjøre et poeng ut av frihet.

Heldigvis er volden akkurat så bisarr og absurd at du kjapt ser forbi den, og heller greier å fordype deg i det nydelige universet. Omgivelsene hilser fra både Blade Runner og Terminator, og blander det hele med en erketrendy og svensk (er det lov å si det?) estetikk som umiddelbart overbeviser om at det er sånn fremtiden ser ut.

Oppdragene tar oss fra labre slumstrøk til dyre toppleiligheter, med sidespor til både tog og nattklubber. Det er gjort en imponerende jobb med å lafte rammene som utgjør det forholdsvis trange spillområdet, og verdenen man er en del av føles som om den alltid har vært der. Mye på grunn av en fantastisk blanding av tradisjonell cyberpunk-estetikk og hvass mote fra i dag, i stedet for at de lager dører som ser ut som vaginaer og toalettpapir i form av kamskjell.

Omgivelsene er strålende.
Omgivelsene er strålende.

Monoton moro

Kampanjedelen av spillet er ikke lenger enn at man fullfører den på en lang kveld, uten at den er for kort av den grunn. Opplevelsen er veldig intens, slik man har lært å forvente av andre aktuelle skytespill for tiden, og skuddvekslingene blir aldri så varierte at det blir ubegrenset moro å tekkes bølger av fiender.

En del av skytesekvensene kan fort føles som transportetapper, og Syndicate gjør ikke veldig mye for å variere opplevelsen etter at man har lært de grunnleggende triksene. Et oppdrag hvor man ligger og spionerer på en annen agent med et kamera er et herlig avbrekk det blir for få av, og her kunne spillet fort ha tjuvlånt perspektivbyttene fra andre spill i sjangeren.

I tillegg til enspillerdelen, har spillet også støtte for samarbeidsspilling mellom fire hobbyagenter. Her får man alliere seg med venner eller fremmede i rollen som skurker, og denne delen kan kun spilles over Internett. Til gjengjeld kan man lage sitt eget syndikat og snekre en egen agent med ulike egenskaper og våpen, for så å konkurrere på ledertavlene mot andre bander.

Konklusjon

Jeg storkoste meg på vei gjennom cyberpunk-fremtiden, men blant neonlys, dubstep og febrilske skuddvekslinger er det lett å bli sliten. Da rulleteksten romlet av gårde etter en kveld med spilling, var jeg god og mett. Det tar på å sjonglere «bullet time» med glupe fiender og hektiske brett.

Et maskingevær som skyter rundt hjørner.
Et maskingevær som skyter rundt hjørner.

Starbreeze beviser igjen at de mester våpenfølelse og andre grunnleggende elementer ved skytespillsjangeren, og det er flåta Syndicate flyter på. Uinspirerte bosskamper og monotone skytesekvenser gjør at skytespillet hovedsakelig skiller seg ut med stilretningen og godt håndverk, men i et konkurransepreget marked kommer det neppe til å bli husket lenge.

Det er litt kjedelig, for spillet kan nok by på et formidabelt antall timer med underholdning via den gjennomførte samarbeidsdelen, og elementer som hodehackingen gjør at det oppleves som et okay avbrekk fra mange andre førstepersons skytespill når man først befinner seg i en ganske ensrettet sjanger. Med mer spennende våpen, flere og stiligere gåter eller mer varierte actionsekvenser kunne dette ha vært en et virkelig godt skytespill.

Til tross for at det er fylt til randen med helt meningsløs vold og at originalen ikke er noe sted å se.

Syndicate utgis til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3. Vi prøvde hovedsakelig Xbox 360-versjonen.

7/10: Godt

Den fulle anmeldelsen finner du på Gamer.no

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen