Test

Afterlife - Sesong 2

Alison Mundy ble stemplet som gal allerede i ung alder. Hun så ting ingen andre så, hun snakket med noen andre hverken så eller hørte, og hun visste ting hun ikke hadde noen forutsetning for å vite.

Da Alison fant ut at hun med sin evne til å påkalle ånder og kommunisere med dem kunne hjelpe andre i deres sorgprosesser, bestemte hun seg for å "jobbe" som medium på fulltid. "Afterlife" er den langtekkelige filmatiseringen av Alisons hverdag, et glimt inn i hodet til en som kan snakke med ånder og hennes kunder.

Nei, det er ingen romantikk mellom disse to.
Nei, det er ingen romantikk mellom disse to.

Typisk TV-serie

Riktig gode TV-serier klarer å bygge opp spenningen og sette deg på nåler gang etter gang. "Afterlife" derimot bommer gang på gang; det kommer ingen virkelige spenningstopper før i de siste tre episodene, og selv en som er glødende interessert i overnaturlige krefter og fenomener vil gripe seg selv i å ønske at en poltergeist eller annen ånd byttet til neste kanal.

Riktignok er TV-serier sjelden så gode som spillefilmer når det gjelder å bygge opp spenningen. Det er en grunn til at et komprimert og velkomponert stykke arbeid er mer spennende å se på enn noe som trekker ut i langdrag. Som en kjent mann en gang sa; «Beklager at jeg skrev så langt, men jeg hadde så kort tid.» Det virker det iblant som om skaperne av "Afterlife" har hatt. Alt for kort tid.

Ingen spesialeffekter eller logiske brister

Lysende halskjede gir en guffen effekt.
Lysende halskjede gir en guffen effekt.

Om skaperne hadde kort tid på seg til å lage "Afterlife" har det i hvert fall ikke gått ut over spesialeffektene - de eksisterer nemlig ikke. Kall det lavbudsjettsløsning eller hva du vil, men det fungerer faktisk svært godt å fortelle de overnaturlige historiene uten spesialeffekter, og det er til syvende og sist det som teller.

Hvorvidt det å tro på ånder er en brist i logikken og fornuften eller ikke får alle gjøre seg opp sin egen mening om. Det som i hvert fall er sikkert, er at "Afterlife" ikke går i fella med å gjøre dumme småfeil som ødelegger seeropplevelsen unødig. Selve produksjonen er ryddig, filmskaperne har orden i sysakene. Hvor mye skuespillet og handlingsstrukturen enn gir inntrykk av å være lettere sammenrasket for anledningen, så spiller i hvert fall historien på lag med seg selv hele veien fra start til mål.

Hva skjedde med å overspille?

Enten forsøker Lesley Sharp å fremstille rollefiguren Alison Mundy som et følelsesmessig vrak, en skrulle som sorterer smartiesene etter farge fordi noe fælt kommer til å skje hvis hun ikke gjør det, eller så lider Lesley Sharp og hennes samarbeidspartnere i "Afterlife" av det som kalles "TV-serie-skuespillersyndromet".

Overspillet sprenger skalaen for det man skulle tro var mulig, ansikter vrenges for å sette opp et trist fjes og titt og stadig kommer det et hyl fordi den stakkars skuespilleren ikke riktig helt vet hvordan man spiller frustrert. Undertegnede har vanskelig for å finne ut hvem som har det verst; seer eller skuespiller.

Rørende og småskummelt

Det er ikke til å komme bort ifra at patetiske skuespillerprestasjoner og en spenningskurve slakkere enn kokt spaghetti til tross; du kommer under huden på rollefigurene, og på et vis vekkes medfølelsen og redselen med ujevne mellomrom. Skjønt, undertegnede er i sterk tvil på om det er verdt å bruke tid og penger på "Afterlife". Det fins langt bedre serier og filmer der ute.

"Er det babyen som lager de lydene, kjære?"

De åtte episodene er smakfullt fordelt på fire DVD-er, og hver DVD ligger i et smalt lite etui med et avsnitt eller to på baksiden som omtaler i korte trekk hva man kan vente seg av episodene på den respektive disken. Utgivelsen er skuffende nok ribbet for ekstramateriale.

Konklusjon

Om skaperne ønsket å fremstille Alison Mundy som en misforstått, godtroende hjelper har de truffet omtrent femti prosent riktig. I teorien er Alison Mundy nettopp det; misforstått, godtroende og hjelpsom. Dessverre hjelper teori lite dersom skuespilleren ikke makter å bringe den praktisk ut til publikum på en troverdig måte.

Hverken Lesley Sharp eller hennes medarbeidere i "Afterlife" klarer kunststykket å spille uten å overspille, og resultatet blir kort sagt magert. Intet ekstramateriale, lite spenning og en handling som til tider er seig som tyggis trekker ned, mens vellykket fravær av spesialeffekter og en sterk evne til å holde alle stier rene og ryddige trekker opp.

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen