– Facebook er det nye sladrehjørnet

Løs prat i sosiale medier kan få store konsekvenser for enkeltmennesker, skriver Ingeborg Volan.

Ingenting sprer seg så fort som et dårlig rykte. Det fikk noen politikere i Nord-Gudbrandsdalen erfare nylig, da det ble kjent at en ordfører i distriktet var siktet for seksuelle overgrep.

Flertallet av ordførerne var på ingen måte forbundet med saken. Navnet på den siktede var ikke offentliggjort. Men så dukket det opp noen bloggposter fulgt av noen Facebook-oppdateringer: Hvis det er en mannlig ordfører, og han ikke er på jobben… så må det være enten Rune Øygard i Vågå (som er den siktede, uten at det var kjent) eller Dag Erik Pryhn i Sel.

Og vips, så ble Dag Erik Pryhn offer for en eldgammel mekanikk: Vi elsker å diskutere andre. Ryktespredning, som det også kalles. Ikke noe er nytt med det – bortsett fra hastigheten ryktene spres i, og hvor offentlig sladderet blir.

”Liker” du virkelig dette?

Et eller annet skjer. Noen googler litt, eller hører litt rundt i vennekretsen. De finner indikasjoner på hvem som kan være involvert. Mistanken publiseres på en blogg, i et kommentarfelt, i en tweet eller på Facebook. Og så sprer det seg: En gjennomsnittlig norsk Facebook-bruker har 230 venner. Når vi trykker ”liker”, går det ganske mye lenger enn til nabokjerringa.

For den gode, gamle skravlinga over hagegjerdet er ikke død, den har bare fått en avlegger på nettet. Det handler om ekstrem distribusjon.

Vi ser det best i forbindelse med kriminalsaker, da sprer ryktene om hvem den mistenkte seg kan være med lynets hastighet. Første gang jeg ble klar over det, var ved pågripelsen av ”Lommemannen” i Bergen i 2008 – da sirkulerte navnet på nettet i løpet av en halvtime, selv om ingen medier hadde offentliggjort hvem den siktede var.  

22. juli i år så vi det igjen – navnet Anders Behring Breivik sirkulerte på Twitter, Facebook og i kommentarfelt lenge før politiet hadde bekreftet navnet eller noen medier hadde offentliggjort det.

Men ryktespredning på nettet skjer også i mindre kriminelt orienterte former – private bilder havner på avveie, en hjemme alene-fest blir offentliggjort og invadert av mange flere enn planlagt, ei tenåringsjente får ryktet sitt ødelagt i lukkede chattekanaler på skolen.

Et spørsmål om spredning

Vi har alltid sladret. Vi vil alltid komme til å sladre. Og sladder har alltid fått skikkelig vonde og vanskelige konsekvenser for dem som blir berørt. Men to faktorer har gjort det vanskeligere og verre enn noen gang:

  1. Googles enorme bibliotek over all tenkelig og utenkelig informasjon
  2. Sosiale mediers enorme distribusjonskraft.

Jeg har fått mange gode innspill til denne kommentaren fra mine venner på Facebook. Flere mener at vi tvert imot oppfører oss bedre på nett enn i det virkelige livet - vi har oppdaget at det vi sier, er offentlig. Og ingen vil jo bli tatt for å mobbe andre.

Dette stemmer nok – så lenge ryktene dreier seg om noen vi kjenner, er det tryggest å formidle dem i private meldinger eller over kjøkkenbordet. Men alle ryktene som går om dem vi ikke kjenner, sprer seg raskere og over et større område enn noen gang. Å videresende et rykte noen andre har formulert, har vi lavere terskel for. Det virker harmløst så lenge det ikke berører noen vi må se i øynene i morgen.

Dessuten er muligheten for misforståelser større på nett – det er vanskelig å oppfatte ironi, en smiley kan feiltolkes, ting kan blåses ut av alle proposjoner. Så har vi det gående.

Når nettet presser mediene

Verst blir det selvsagt når presset på nettet tvinger samfunnsdebatten til å gå lenger enn den egentlig vil. I overgrepssaken i Vågå ble det først bare kjent i media at det var ”en ordfører” et eller annet sted i landet. Journalister visste selvsagt hvilken ordfører det var snakk om – de bare lot være å publisere informasjonen. For journalister har Vær Varsom-plakaten, som minner dem på at det er flere enn mulige kriminelle å ta hensyn til: Ordførerens familie, jenta, deres nærmeste, den politiske styringa av kommunen.

Folk flest har ikke noen Vær Varsom-plakat. Vi har heller ingen trening i å vurdere hvilken informasjon som kan ha uante konsekvenser. Ryktespredningen om hvilken ordfører som var siktet, ble så voldsom at Vågå kommune måtte gå ut og bekrefte at det var Rune Øygard. Nettet presset nasjonal dagsorden.

Oppdragelse med loven i hånd?

Den andre ordføreren i saken, Dag Erik Pryhn, vurderer sivilt søksmål mot bloggeren som satte i gang saken. Kanskje er det dét som må til. For folk tenker sjelden over at ryktene de sprer kan være straffbart injurierende. De vet knapt hva ”injurierende” er.

I en tid der ytringsfrihetens vern påberopes for de mest hverdagslige ting, er det kanskje behov for folkeoppdragelse om hvor ytringsfriheten stopper og privatlivets fred begynner. Prinsipielt ville det være interessant med et søksmål mot alle dem som videresender rykter på Facebook, i blogger eller på Twitter. Det er den lite gjennomtenkte distribusjonen, den vi tror er helt harmløs, som gjør mest skade.

Et slikt søksmål kommer nok neppe med det første. Så i mellomtida får vi bare øve oss litt: Tenk først. Tenk en gang til. Så kan du trykke ”liker”.

Kommentarer (13)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen